Flux impuls

Tidsskriftet Flux var et livsfilosofisk magasin som ble utgitt i 1993-2008, med undertitlene Vitenskap, Kunst, Filosofi og Dialog. Filosofen Arne Næss var en viktig samarbeidspartner. Nå har magasinet gjenoppstått på nett, i en litt annen form. Under kan du lese historien om Stiftelsen Flux og våre ulike krumspring gjennom årene.

Tidsskriftet Flux – inspirert av David Bohm

Da jeg møtte Flux

Flux bevissthetskonferanser

Flux forlag

Hva driver vi med? Egentlig?

Tidsskriftet Flux – inspirert av David Bohm

Historien om Flux begynte i 1990, da Henrik B. Tschudi og Blindernstudenten Henning Bråten inviterte fysikeren David Bohm til Norge.

Bohm hadde sett hvordan Albert Einstein og hans kollega Niels Bohr ikke klarte å kommunisere med hverandre. På midten av 1970-tallet startet Bohm tverrfaglige samtalegrupper der målet ikke var å vinne diskusjonen, men å utvide den. Akademia handler gjerne om kritikk — med korrigering og tilbakevisning av andres påstander.

Bohms alternativ var å kommunisere ved å fremsette noe andre supplerte med nye perspektiver. Hvorfor er denne dialogformen viktig? Henrik sier: 

Vi bærer med oss rariteter, spekulasjoner og merkverdigheter som ikke får plass i den allminnelige diskursen, og det går utover selvverdet.

I 1993 startet han Stiftelsen Flux. I formålserklæringen het det blant annet at stiftelsen skulle bidra til utvidet kommunikasjon, innsikt i forutsetningene for vitenskap, og en åpning for den enkeltes skaperevne. Tidsskriftet Flux var stiftelsens første virksomhet, med Henrik og Henning som redaktører.

Flux er et uttrykk fra filosofi og fysikk som betyr strømmende bevegelse. Inspirert av vannets kretsløp ville redaktørene la mye av retningen bli til underveis. Møtte de hindringer, skulle de ikke stanse opp for å grave seg ned i en posisjon, men finne nye leier og fortsette ferden. Henning skriver i første nummer:

Er det meningsfullt å fokusere på dypere spørsmål som dialog, erkjennelse og helhet, eller er dette en luksus vi ikke har råd til — før vi har løst de massive sosiale og miljømessige problemene? Slik jeg ser det er det ingen luksus, men en nødvendighet. Uten dette faller alt annet i grus. Blir vi for fattige på indre stimuli, blir de ytre stimuli desto viktigere. Og da er det vanskelig eller uinteressant å ha et helhetsperspektiv med hensyn til konsekvensene av det vi gjør.

Dialog var et stikkord for tidsskriftet. Ikke bare dialog mellom mennesker, men også mellom emner som vanligvis holdes adskilt: Som reaksjon på smårutet rasjonalisme kan sterke irrasjonelle og mytiske krefter gå amok og splitte samfunnet, skrev redaktørene i Flux nummer 2. Og videre: Det irrasjonelle kan ikke kapslet inn, ikke rasjonaliseres vekk. Når vi derimot omfavner det irrasjonelle og bringer det inn i dialog med det rasjonelle, skjer det noe nytt! Vitenskap og logikk fremtrer med ett som et fantastisk spill, et eventyr underlagt selvvalgte kriterier — som vi kan la oss inspirere av uten på noen måte å dyrke det kritikkløst.

Filosofen Arne Næss var en viktig samtalepartner i tidsskriftet fra begynnelsen. Hans lekende forhold til store spørsmål var en viktig inspirasjonskilde for Flux. En annen Fluxvenn var den fargerike presten Sunniva Gylver, som jevnlig både skrev i tidsskriftet og ble intervjuet. I 2000 sa hun: Det som blir paradoksalt for meg er at vi er så skeptiske til autoriteter; til at noen skal bestemme hva vi skal gjøre. Samtidig er vi helt kritikkløse overfor markedet og pengene — de autoritetene som virkelig dominerer våre liv i dag.

Da Flux fylte ti år i 2003, hadde også Henrik meninger om saken: 

I dag søker vi kollektivt inn mot noe som rett og slett er iferd med å gå istykker. Det globale pengesystemet er ikke tuftet på reelle verdier. Vi må føle oss som verdifulle medskapere i universet. Nå trer samfunnet med alle sine gamle føringer foran — det er alltid noen som later til å stå sterkere i systemet, og så løper vi etter så godt vi kan.

Les hele samtalen med Henrik B. Tschudi fra Flux nummer 34.

Flux-skribent Kari Bu sammen med Flux' grunnlegger Henrik B. Tschudi

Da jeg møtte Flux

Av Kari Bu

I 1995 sto jeg i Narvesen og så i bladhylla. To ord fanget oppmerksomheten. Jeg hadde sett ordene mange ganger før, men aldri ved siden av hverandre. I hvert fall ikke utenpå et blad. Ordene var vitenskap og kunst. Jeg kjøpte bladet og begynte umiddelbart å abonnere.


Fire år senere sto jeg på biblioteket og leste det siste nummeret av Flux. Jeg angret på at jeg hadde sluttet å abonnere, for jeg måtte skrive av lange avsnitt i en notisbok. Årsaken var en samtale mellom fire menn som «arbeider med å snu opp-ned på vår tenkemåte»: Peter Zoking (forretningsmann), Anthony Malone (kunstsamler), Philip Shearing (pedagog) og Derek Oldenzimmer (politisk journalist).

De fire fikk utfolde seg fra side 28 til side 36, og tankene var både enkle og geniale, ikke minst oppløftende: Zoking ville at penger skulle virke som såkorn for viktigere verdier — ved at vi lar dem strømme, isteden for å hope seg opp. Malone ville oppheve skillet mellom liv og kunst, så vi kan rette vår kreativitet mot hverdagen. Shearing ville ha en læringsprosess som stikker dypere enn å måle seg med andre, der vi lærer selvrespekt fremfor selvhevdelse. Oldenzimmer ville ha politikken ut av korridorene, som alles refleksjon over hvordan samfunnet skal være. Først må vi lære å styre oss selv, dernest å styre sammen, mente han.

Da jeg kom hjem fra biblioteket søkte jeg etter alle fire på internett for å se hva mer de hadde tenkt. Ifølge Flux hadde to av herrene — Zoking og Malone — tjent en kjempeformue på et industrikonglomerat i Canada. Likevel var ingen av dem nevnt noe sted. Jeg sendte en e-mail til Flux og spurte om de kunne hjelpe meg. Jeg la ved adressen til hjemmesiden min, og snart satt jeg på et kontor på Tullinløkka i Oslo sammen med Henrik B. Tschudi. En usannsynlig sympatisk person som snakket om vesentlige ting som om de var helt naturlige. Likevel gikk ikke sannheten opp for meg før han etter en stund besvarte spørsmålet mitt: Zoking, Malone, Shearing og Oldenzimmer var hans egne fantasifigurer. Når intervjuobjektene ikke fantes, måtte han lage dem selv.

Arne Næss og andre deltakere på Flux-konferansen i 2004.

Flux bevissthetskonferanser

Ved tiårsjubileet i 2003 var Flux langt mer enn et tidsskrift. I 2000 begynte stiftelsen å arrangere filosoficafeer i Oslo, basert på David Bohms dialogiske metode. Året etter ble konseptet utvidet til en helgekonferanse på Granavolden i Hadeland, med temaet bevissthet.

Til konferansen kom Internasjonale foredragsholdere for å grave i fenomenet bevissthet, som vitenskapen ikke har greid å forklare. En av disse var Henri Bortoft, britisk fysiker og vitenskapsteoretiker, som tok for seg vitenskapssynet til Goethe — dikteren som elsket naturvitenskap. Goethe møtte naturen med en bevissthet som så rike detaljer i en organisk helhet — fremfor en serie med intellektuelle kategorier. Vår egen bevissthet beskrev Bortoft slik: 

Først ser vi løv, og lærer at dette er ‘løv’. Neste gang vi ser løv, kommer ordet ‘løv’ raskt fram i bevisstheten. Etter hvert er det mer og mer ordet vi ser, mens løvet blir fjernere og fjernere.

Da den første bevissthetskonferansen var over, tok Flux med seg Arne Næss til en hytte i Nordmarka. Femti deltakere på miniakademi fikk innspill til selv å kunne snakke om temaet: «Hva er et menneske?» Etter hvert arrangerte Flux flere halvdags miniakademier.

Konferansene på Granavolden fortsatte, og i 2002 var temaet Bevissthet og evolusjon. Blant de inviterte var den amerikanske forskeren Sally Goerner, som vakte begeistring med sin formidlingsevne. Sally sa at tendenser i vårt samfunn ligner skremmende på oppbruddstendensene hos gamle sivilisasjoner. Demokrati og kapitalisme har utviklet seg til en ny form for oligarki (fåtallsstyre). Elitene vil skaffe seg monopol. Forskjellen mellom fattig og rik øker. Fundamentalistisk religion blomstrer opp. Men Goerner var ingen dommedagsprofet. Hun mente slett ikke at samfunnet ville gå under, bare at det ville gå over i en ny form — når den kritiske massen av folk som tenker annerledes blir stor nok. Det nye samfunnet kalte hun Det integrerte samfunn. NRK P2 laget et program fra konferansen som du kan høre her.

Alle foredragsholderne var opptatt av integrering. Den amerikanske psykologiprofessoren Allan Combs beskrev en integrert bevissthet som en som kombinerer det beste fra mental, mytisk, magisk og arkaisk bevissthet. Dermed drar den nytte av 200 000 års prøving og feiling hos mennesket, samtidig som den kvitter seg med det minst hensiktsmessige ved vår nåværende, mentale bevissthet.

At det går an å endre bevissthet, fikk vi et eksempel på under den tredje bevissthetskonferansen — bevissthet og kropp — i 2003. Den amerikanske forfatteren Paul Devereux fortalte om atropologer som begynte å få andre sanseopplevelser etter å ha bodd en stund i stammesamfunn. Dette skyldtes verken overtro eller sløvhet, men en annen filtrering av inntrykk, som fikk fram andre sider ved virkeligheten.

I 2004 var tema for konferansen Bevissthet og natur, med blant annet filosof og økolog David Abram. I en samtale med Flux fortalte Abram hva som skjedde da han begynte på skolen: 

Jeg husker det tydelig, hvordan jeg følte at jeg ikke hadde lov til å oppleve treet utenfor huset vårt som et levende vesen som passet på huset. Slik jeg alltid hadde følt. Nå skulle det bare være en fantasi, mens det virkelige treet skulle være noe annet.

Les hele samtalen med David Abram fra Flux nummer 49.

Henrik B. Tschudi beundrer Tanums utstilling av «Visjoner for Norge», tredje utgivelse fra Flux forlag.

Flux forlag

I år 2000 spredte Fluxtanker seg til tusenvis av mennesker gjennom boken «Hvor kommer virkeligheten fra?» 18 samtaler med Arne Næss fra tidsskriftet Flux ble utgitt i samarbeid med Kagge forlag. Dermed fant Flux ut at vi ville lage vårt eget forlag.


Først i 2003 fant Henrik B. Tschudi en bok som var viktig nok til å starte forlag. Den ungarske systemteoretikeren Ervin Laszlo hadde samlet en lang rekke tråder fra kosmologi, kvantefysikk, biologi og bevissthetsforskning. Summen var en vitenskapelig basert virkelighetsforståelse som samtidig var helhetlig og meningsfull. Henrik oversatte selv boken, som ble utgitt på norsk med tittelen Revolusjon i vitenskapen.

Underveis mottok den nybakte forlagsredaktøren et annet viktig manus, skrevet av den norske statsviteren Dag Andersen. Om sin bok Det 5. trinn sa Andersen til Dagbladet i oktober 2003: 

Overgangen til neste trinn — det femte — består i at vi utvikler humankapitalen. Det vil si våre følelsesmessige og mentale evner og ferdigheter.

Andersens bok ble raskt fanget opp av bedriftsledere, og forfatteren holdt tallrike foredrag for næringslivet. Etter at han hadde snakket for Fluxleserne i Tidemannsstuen i Oslo, utbrøt han begeistret: Flux samler mange meget sympatiske mennesker!

I NRK P2 var religionshistoriker Brita Pollan overbegeistret for boken, og uttalte: 

Det 5. trinn var en kjempeleseropplevelse. En voldsom bekreftelse av ting jeg innerst inne mener er sannsynlige. Samtidig gir den språk til noe jeg ikke kunne ha formulert med egne ord.

Disse to første bøkene i Paradigmeserien ble lansert på Hotell Continental 7. oktober 2003. Tilstede var forfatterne Ervin Laszlo og Dag Andersen, Flux-redaktør Henrik B. Tschudi og filosof Arne Næss.

Les om lanseringen av Flux forlag i Flux nummer 34.

Hva driver vi med? Egentlig?

Folk spør ofte hva vi egentlig driver med i Flux. Kanskje vi nettopp vil få folk til å stille spørsmålet: Hva er det egentlig vi driver med?

Blant de mer vidløftige ideene i Fluxhistorien var med-redaktør Henning Bråtens idé om å legge ned universitetet. Allerede i andre nummer av tidsskriftet Flux gikk Arne Næss hardt ut mot universitetssystemet, som han mente skapte «kovensjonelle og stivsinnede mennesker». Tre år senere inviterte Flux til debatt på Blindern. Den 29. august 1996 sa Henning følgende til Aftenposten:

La oss se det i øynene, vi har ikke en gang et universitet å nedlegge. Vi har et fragmentversitet, en teknisk-humanistisk studentfabrikk. Universitetet skulle være et fristed for nye tanker, et arnested for åndslivet, en tumleplass for selverkjennelse, en kilde til visjonære holdninger i møte med resten av samfunnet, men er isteden blitt en blind maskin der hukommelsestester og administrasjon har fått førsteplassen.

Med andre ord, hva er det egentlig universitetet driver med?

Etter et dykk i arkivet, ser det ut som forfatteren Axel Jensen kommer nærmest å beskrive hva Flux driver med. Jensen var en flittig bidragsyter til tidsskriftet gjennom flere samtaler, før han døde i 2003. I 1994 sa han: 

Det var absolutt ingenting på skolen som gjorde meg oppmerksom på at verden kan være avhengig av hvilke kategorier som ligger til grunn for hvordan vi beskriver den. Både lærere og elever syntes jeg var sprø da jeg kom drassende med disse tankene.

Midt under intervjuet ringer telefonen, og Axel kommer med noen flere tanker om hva han selv og Flux bedriver:

Jeg sitter akkurat i en samtale med Flux… Hva Flux er? Det har med både-og å gjøre. På et tidspunkt i vitenskapens utvikling søkte man etter enkle enten-eller svar. Så det jeg tror Flux holder på med er… hva har skjedd siden Newton og Einstein, hvordan fortolker vi det fenomenet at vi lever på denne planeten? Vi er i en slags tilstand av permanent utrygghet og usikkerhet, og samtidig i bevegele mot noe skapende og fascinerende. Det er vel derfor det heter Flux.

Del med andre