Tema for boken og kvelden var: Hva har vendepunkter og kriser ført til i våre liv? Hvordan er vårt forhold til døden og til det som er større enn oss? Hva skal til for å forsone seg med fortiden og kunne vende seg tillitsfullt mot fremtiden?

Astri blir introdusert av Trine-Line Biong fra Flux forlag.

Ser du ingen video her? Da kan du bruke denne linken.

Del med andre

Foto: Per Thrana

Hvem vet best om vår psykiske helse? Er det legen, den alternative terapeuten eller bare du selv som har svaret? Spørsmålet om hvilke kunnskapssyn som skal råde nå og i fremtiden var tema for en paneldebatt på Litteraturhuset 21. november. Blant deltakerne var Flux-forfatter Åse Dragland. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse filmet begivenheten, som du kan se nederst på denne siden.

Panel:

*President i Norsk Psykologforening og styreleder i Rådet for psykisk helse, Tor Levin Hofgaard

*Forskningsjournalist, redaktør og forfatter av boka «Kroppens skjulte intelligens», Åse Dragland

*Stortingspolitiker og politiske rådgiver på Aps partikontor, Karin Yrvin, som lever med bipolar lidelse

*Forsker og psykiater Ann Færden

*Leder av Hvite Ørn og erfaringskonsulent Jan-Magne Sørensen.

Debatten ble ledet av Erfaringskompetanses spesialrådgiver kommunikasjon, Astrid Borchgrevink Lund.

Ser du ingen video over? Klikk her.

Del med andre

Hør henne fortelle om jobben hun ikke trivdes med, som satte spor i kroppen. Om å tenke bort begynnende forkjølelser, spennende placeboforskning og mye mer.

Hør foredraget her

Del med andre

Om en nyttårsrakett uventet skulle smelle av rett utenfor vinduet vårt, ville det forårsaket en rekke reaksjoner i kroppen. Binyrene skiller ut adrenalin som føres ut i blodet. Hjertet begynner å slå fortere. Blodkarene trekker seg sammen og øker blodtrykket. Leveren avgir ekstra drivstoff i form av glukose. Bukspyttkjertelen utskiller insulin slik at mer glukose kan forbrennes. mage og tarm slutter å fordøye mat for at energi kan frigjøres til andre ting. Alt skjer med lynets hastighet og koordineres gjennom hjernen. Når vi like etter skjønner at smellet ikke var farlig, kan kroppen reversere hele prosessen like elegant som den ble satt i gang.

Hjernen kjenner ikke forskjell på tanke og virkelighet. Uansett hva vår sinnsstemning skyldes, melder den fra til kroppen. Vi kan tenke på noe vi har angst for, og få hjerteklapp, raskere pust og svette i hendene. Tenker vi intenst på en gang vi var fylt av glede og lykke, vil tanken påvirke sinnsstemningen og dermed også kroppen.

De fleste av oss smiler og godtar at tanker og bilder i hodet vårt gir fysiske reaksjoner i kroppen, men vi trekker ingen slutninger eller forfølger det i våre tankerekker. Det gjør Åse Dragland, noe hun snakker mer om i programmet «Mellom himmel og jord» (NRK 15. januar 2011).

Hør innslaget her

Åse Draglands bok heter Kroppens skjulte intelligens (og teksten over er hentet derfra). Vi gratulerer Åse med plass på Tanums Topp 10 bestselgerliste i januar!

Del med andre

Wörgler Schilling, med klistrelapper for hver måneds gyldighet.

ETTER BØRSKRAKKET i 1929 ble Østerrike hardt rammet, fordi landet var avhengig av utenlandske lån. Men én by snudde krise til suksess. Wörgl hadde 30 prosent arbeidsledighet i 1932. Mange av de 4000 innbyggerne hadde vilje og evne til å jobbe, og byen trengte opprustning. Men på kommunekontoen sto bare 40 000 schilling. Da tenkte borgermesteren nytt, inspirert av den tyske økonomen Silvio Gesell. Isteden for å bruke pengene til lønninger, satte han dem i en lokal sparebank, som garanti for en ny pengesort. Wörgl trykte opp sin egen valuta, som finansierte et lokalt byggeprosjekt. Disse pengene fungerte annerledes enn den vanlige schillingen. De ga ingen sparerente. Tvert imot sank de én prosent i verdi for hver måned de ikke ble brukt. Folk brukte pengene, og skapte dermed mer arbeid for byens innbyggere.

MENS LEDIGHETEN steg i resten av landet, sank den som en stein i Wörgl. Broer ble bygget, gater asfaltert og kloakken renovert. Wörgler Schilling ble akseptert så og si over hele byen. Da en rekke andre østerrikske byer ville kopiere systemet, fikk sentralbanken panikk. Lokal valuta ga mindre makt til sentrale autoriteter, og ble forbudt etter 13 måneder. Wörgls arbeidsledighet steg igjen til tredve prosent, og sosial uro herjet i hele landet. Hitler ble hilst velkommen som den sterke redningsmann.

VALUTAEKSPERT Bernard Lietaer påpeker at fattigdom og klimakrise ikke kan løses med kun det vanlige pengesystemet. Det forsterker snarere problemene. Det har spilleregler som oppsto da nasjonalisme, evig vekst og kolonisering var i vinden, og globale miljøproblemer var ukjent. I EU har nasjonale banker og den europeiske sentralbanken monopol på å utstede pengesedler. Men lokale valutaer tåles som et foreningsfenomen, også fysiske sedler. De kan skreddersys for å løse aktuelle problemer, og belønner ofte de som setter samarbeid foran konkurranseinstikt. Lietaer mener de kan redde oss også i dag.

DER FOLK HAR tid og arbeidslyst, er det liten grunn til å gå til grunne. Det som trengs, er et rettferdig system for utveksling av tjenester og ting. Hvem sier at verden bare kan ha ett økonomisk system? Historisk fins en rekke eksempler på kombinasjoner av flere systemer. Eksempelvis ett for handel med ukjente lang unna, og et annet til bruk i lokalsamfunnet. Det er god grunn til å skille de to: Å handle med folk vi kjenner er noe ganske annet enn å handle med fremmede. Gjensidige kredittsystemer har vist seg å fungere godt på lokalt plan. Alle som deltar i systemet får en startkreditt, uten at grådige banker skal ha noe igjen. Når noen gjør noe, blir kreditten verdt noe som byttemiddel. Jeg betaler for dine ytelser, og du kan kjøpe av andre i systemet. Et datasystem kan holde orden på saldoene.

Lietaer er sentralbankmannen som ble selvstendig fremtidstenker.

HELTEN I EN SLIK økonomi er ikke den grådige, men den aktive. Pengespekulasjon er umulig, og trengs heller ikke. Systemets hensikt er ikke å få store bedrifter på beina, men å skape et lokalsamfunn med aktive mennesker som drar nytte av hverandre. Kanskje er vi ikke født grådige. Kanskje er vi blitt sånn gjennom økonomien vi er en del av. Et økonomisk system som ikke belønner grådighet, får fram andre sider i oss. I krisetider har komplementære valutaer oppstått av seg selv, både i Wörgl og andre steder. I New Zealand anses de som et verktøy for å redusere arbeidsledighet uten å skape inflasjon i den nasjonale valutaen. Her bidrar lokale myndigheter med støtte til oppstart. I USA er såkalte Time Dollars skattefrie, fordi de beviselig skaper sosiale verdier. Valutasystemet brukes nå i over 50 amerikanske lokalsamfunn. Flere steder tar lokale butikker valutaen, og henter markedsandeler fra de store kjedene.

DEN GLOBALE konkurranseøkonomien skaper fortsatt finanskapital, mens den lokale kooperative økonomien skaper sosial kapital. Folk jobber mindre i den «offisielle» økonomien og mer i nærmiljøet. De frigjør arbeidsplasser og får mindre behov for «offisielle penger», siden mange varer og tjenester kan kjøpes med lokal valuta. Folk får betalt for ytelser uten å måtte kjempe seg inn på et trangt proffmarked. De som jobber lite i den formelle økonomien blir ikke tapere, men skapere av sosiale verdier.

Teksten er basert på min kommentar fra gatemagasinet =Oslo nr. 1/2012. Les mer om smarte valutasystemer i boken «The Future of Money» av Bernard Lietaer. Papirutgaven er nesten utsolgt, men digital versjon ligger her.

Del med andre

Her ser vi Hedda og bestefar HC. Boka er dedikert til henne og hennes generasjon.

Hans Christian Medlien sier han har gitt seg med underholdning og begynt med overholdning. Det betyr at han overholder mer av det han lover seg selv. Likevel har han skrevet en underholdende bok, om holdninger vi trygt kan anbefale.

Den selverklærte krusedullfilosofen gjør mer enn å leke med ord. I 1999 tok han initiativ til fristaten Lucky Næroset i Ringsaker. Det som begynte som et stunt for å redde lokalskolen, er nå blitt til Landet for undring og fantasi på hjemgården. Lucky-epoken er over, og nye tider er kommet.

Medlien starter med titlene og skaper innholdet etterpå, som De utenkte tankers tårn og Djupskolen. Slik har humor, fantasi, galskap og mot utviklet seg videre til krusedullfilosofien, den grønne tråden i boka.

Tror du påhengsmotoren oppsto som resultat av et kommersielt behov? spør han. Nei, oppfinneren Ole Evinrude ville komme raskere over innsjøen for å besøke kjæresten sin. HC Medlien har den samme lidenskapen for å få verden på bedre kurs. Boka er en gullgruve for ungdom som enda ikke har resignert til vanetekning, antidepressiva og høye CO2-utslipp.

For voksne kunne Medlien blitt en skarve klovn hvis han bare hadde vært ordbruker. Men han har utrettet mer enn en førsteklasses ordfører. Da nærskolen var reddet, bygde Lucky-regjeringen skole i Sierra Leone. Nå utvikles et boligfelt på Næroset i Luckys ånd, med gode samarbeidspartnere. Hadde alle forfattere og foredragsholdere vært like praktisk anlagte, ville Norge vært en eneste stor økolandsby.

HC pleier å si at en idé ikke er ordentlig god før du kan ta bilde av den. På Medliens språk er ViRus den lykken man føler over å ha realisert en god idé sammen med andre: «Ta imot energien fra de forbannede vreders hendelser underveis, krum ryggen, knytt nevene og stålsett blikket. ViRusen er verdt det hele».

Forfatteren lurer fælt på hvorfor forholdsregler bare skal være en forberedelse på katastrofe. Isteden vil han ruste seg for plutselige, positive hendelser. Han ønsker seg et land av ansvarsbevisste aktivister, fremfor kravstore «pasifister». Gjør du noe meningsfullt, eller er du bare full av meninger? Her vil vi komme med en advarsel: Boka kan gi et akutt behov for å snu opp-ned på lokalsamfunnet.

Appropos advarsler, så vet vi at røyking kan føre til en langsom og smertefull død. Det står på pakken, og likevel klarer ikke folk å slutte. Medlien ser den samme advarselen på jordkloden. Hvorfor klarer vi ikke å slutte med overforbruk? Hvem skal lære bort gleden ved å klare seg med mindre? Forfatteren gjør et tappert forsøk med denne teksten på en t-skjorte: «Forbruk eller bruk for?»

Boka er altså proppfull av ordspillbaserte ideer, og den beste må være det omvendte politiet. Politi er de som straffer folk for dårlige gjerninger. Itilop, derimot, er de som roser folk som gjør en positiv forskjell. Vi trenger itilop-patruljer som ser initiativtakerne, inspirerer ildsjelene og bekrefter de som tar i et tak uten å få medalje. Medlien avslører også sine egne inspirasjonskilder, deriblant boka «Hva i huleste vet vi?» fra Flux.

Moralen er: Det viktigste lokalvalget er det som skjer oppi knotten vår hver dag.

De utenkte tankers tårn

Del med andre

Jeg dro dit ene og alene fordi jeg har hatt et ønske om å oppleve kirkegospel. Og kirkegospel ble det, med blandet kor som vaiet rytmisk, en liten og spe kvinnelig dirigent med stor styrke i kropp og armer, vakker stemmeprakt på solister, og folk rundt meg som faktisk sa høyt «Amen» og «Praise the lord» – akkurat som på film. Minneverdig.

Det som gjorde mest inntrykk var det gode varme håndtrykket jeg fikk da jeg entret kirken, av en frivillig som ønsket velkommen. Min nabo luktet gatehjem, hadde flekker på klærne og dro en kam i slow motion gjennom håret, slik vi gjør nå vi er påvirket av noe.

Mannen på balkongen som sto og danset gjennom hele timen vi var der. Den unge franske gutten som helt sikkert var dratt med av foreldrene for å oppleve dette, og som ikke kunne komme seg fort nok ut derfra etterpå. Den vakre unge mørke piken på raden foran meg, som hadde på seg en kjole i klar turkis med hatt til, og som var kjæreste med den flotte solisten. Den gode klemmen jeg fikk av en liten tett fyr som var kledd i alle regnbuens farger.

Det jeg fornemmet var at her var det plass for alt, selv det jeg ikke liker. Det likte jeg. Det er det som må til. Mye mer. Overalt.

Glide har mange forskjellige programmer innen vekst og lederskap. Historien går tilbake til 1929, hvor filantropen Lizzie Glide kjøpte en tomt i krysset av Ellis og Taylor Street og bygget kirken. I 1960-årene kommer unge Cecil Williams inn som et fyrverkeri. Han gjør bokstavelig talt døren høy og porten vid, og gjorde Glide til et sted for politikk og demonstrasjoner, åndelig vekst og oppstart av det verdensberømte koret Glide ensemble – blant mye annet.

Glide jobber for å endre gamle, destruktive væremåter og skape nye gode. Alle blir sett og kjærlighet blir feiret. Et enkelt budskap går ut til folk av alle raser, klasser, kjønn, alder og seksuell orientering: kjærlighet, aksept og medfølelse.

Les mer  på www.glide.org

Del med andre

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløser endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».

Denne teksten står også på trykk i oktobernummeret av gatemagasinet =Oslo.

Del med andre

Åse Dragland er redaktør for forskningstidsskriftet Gemini. Samtidig er hun vidåpen for alternativ nytenkning om helse. I høst utga hun boka «Kroppens skjulte intelligens» på Flux forlag.

FLUX: – Foran i boken din siterer du legekunstens far, Hippokrates, som sier: «Det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har.» Kan du utdype hva du legger i det?
ÅSE DRAGLAND: – Hippokrates var tydeligvis en menneskekjenner. Han skjønte at folk er laget forskjellig og at «sykdom» oppstår ut fra mange årsaker – blant annet ut fra hvordan man mestrer livet. Det samme gjelder hvordan vi takler sykdom. Samme belastning på forskjellige personer, kan gi ulike måter å reagere på: Noen går inn i en passiv tilstand om de får høre de har en alvorlig sykdom. Andre blir aktive og prøver å finne løsninger.
– Hvorfor tror du at alternative behandlingsformer er så vanskelig å forholde seg til for mange leger?
– For det første er dagens leger utdannet innenfor det naturvitenskapelige synet, der alt som har med sinn, innstilling, omsorg og psyke å gjøre er av mindre betydning. For det andre har alternativ behandling lite av bevisføring og vitenskapelig dokumentering. Og sist men ikke minst: Det alternative miljøet skjemmes dessverre av mange kommersielle og uheldige utvekster.
– Hvorfor tror du placeboeffekten ofte blir omtalt som noe negativt, istedenfor at vi applauderer den og bruker den bevisst?
– Legemiddelindustrien innførte placebo som et narremiddel for å sjekke hvor virksomme nye legemiddel var. Ofte slo dette ut «feil», det vil si at narretabletten virket like godt eller bedre enn den reelle kjemiske tabletten. Det ble plagsomt. Det utrolige er at man gjennom så mange år har oversett effekten i seg selv, og ikke forsket på den før nå.
– Spiller placeboeffekten også en rolle i skolemedisinen, slik at kjemiske preparater får større effekt når vi stoler på dem? Eller gir placebo bare ekstra helsegevinst i narreforsøk og alternativ behandling?
– Den spiller en rolle over alt. Enten du tar tabletter eller oppsøker «Snåsamenn», vil effekten spille inn.
– Hva kan placeboeffekten lære oss om sammenhengen mellom kropp og sinn?
– Den lærer oss at forventing om bedring skaper store fysiske endringer i kroppen. At det som sies og gjøres under en behandling har verdi. At vi påvirkes av hvem som sier noe til oss, for eksempel gir en kirurg større effekt enn en pleier. Vi har lært at store narretabletter gir bedre virkning enn små, og at berøring og oppmerksomhet gir effekt. Alt dette er lærdom som både privatpersoner og helsevesen kan dra nytte av.

Neste trinn: Å utforske sinnet

– Du jobber i et seriøst forskningstidsskrift, synes du forskeres holdning til såkalt alternativ medisin har endret seg de siste 20 årene?
– Det kan jeg ikke uttale meg bombastisk om. Men generelt er det med forskere som med leger: Sinn/psyke og alternativ tenking har lav status. Det knyttes opp til religiøsitet og ikke til seriøs forskning. Jeg kan godt se at blikket flytter seg, og at oppmerksomheten til forskere avtar når jeg forteller dem om emnet for boken min.
– Savner du et fag i grunnskolen som kunne formidle det du formidler i boken? Hva er det viktigste vi kan lære barn når det gjelder helse?
– Det hadde vært fint om vi kunne lære barna hva som finnes av evner og muligheter i vårt eget sinn. Jeg er overbevist om at det er der utviklingen av mennesket vil skje de neste hundre årene. Nå har vi jo brukt fire hundre år på den fysiske kroppen og våre fysiske omgivelser. Neste trinn blir å utforske sinnet vårt. Og selvfølgelig må vi få kunnskap om dette helt fra starten av livet, så det blir en naturlig del av oss.
– Har du eksempler på hvordan du bruker kunnskapen fra boken i ditt eget liv?
– Vel, jeg er ingen proff på det, men jeg har funnet to-tre metoder som funker for meg. For det første mediterer jeg i perioder når jeg er litt stresset. Så har jeg en visualiseringsmetode for å stoppe en gryende forkjølelse, som er meget effektiv for meg. Den mest gjennomførte metoden er at jeg – avslappet i senga om kvelden – passer på å fortelle kroppen min et par ganger at «jeg er frisk og sterk».
– Hvis underbevisstheten vår har en tendens til å snakke negativt, kan vi likevel få bedre helse av å tenke positivt? Eller må vi forandre det ubevisste først?
– Jeg ser for meg at det er her forskning og utvikling må hjelpe oss. Underbevisstheten vår er sterk. Og det nytter vel lite med overfladisk «tenk-deg-frisk»-pjatt hvis du innerst inne har helt andre tanker. Men hjerneforskning viser at vi har ulike hjernebølgenivåer, og at det er lettere å gi hjernen instruksjoner på alfa-nivå enn på beta-nivå, der vi befinner oss til daglig. Denne kunnskapen rundt avslapping brukes allerede i flere behandlingsmetoder. Vi vet at hjernen ikke skiller mellom hva som er reell virkelighet og mentale opplevelser, men sørger for samme endringer i kroppen – puls, hjerterate, pust, hormoner… Dermed ligger det klare muligheter her.

Ta kontroll!

– Du skriver at kroppens eget «medisinlager» er overlegent kjemiske stoffer skapt av legemiddelindustrien. Kan du fortelle om noen eksempler?
– Noe så enkelt som at et sår gror når vi kutter oss i fingren, er egentlig et mirakel. Vi tar det som en selvfølge, men at blodet levrer seg, at sårskorpe dannes og nye hudceller og blodlegemer regenereres, kan vanskelig kopieres av legevitenskap. Bare tenk på blødere, der mekanismen rundt levring ikke fungerer. Kunstige medikamenter kan brukes, men med mange bivirkninger og dårlig timing. Andre eksempler kan hentes fra placeboforskningen. Når folk med Parkinson og kraftige spasmer blir symptomfrie etter en «narreoperasjon», blir man imponert over kroppens egen evne til helbredelse.
– Det er vanskelig å tenke bort kreft, men hva kjennetegner folk som overvinner en alvorlig sykdom?
– Her er det helt umulig å si noe generelt. Flere studier viser at det er viktig å ikke være passiv, men sette seg i førersetet og ta kontroll over hva som skal skje. Andre påpeker at man må tenke over livsstil, kosthold og sinnsro. Samtidig er det mange mennesker som prøver alt iherdig, men som likevel taper kampen. Forskningssenteret NAFKAM i Tromsø har samlet over tre hundre historier om eksepsjonelle sykdomsforløp. Mange av disse handler om pasienter som har overlevd alvorlige kreftdiagnoser.
– I boken antyder du at sykepleiere har en annen holdning enn leger til det vi snakker om her. Tror du behandlingskulturen ville endret seg hvis de fikk bestemme mer?
– Høgskolelektor Berit Johannesen sier i boken min at dagens behandlingskultur er utviklet av menn tilknyttet en naturvitenskapelig tradisjon. Motsatsen er sykepleierne, som representerer de menneskelige verdiene. For dem er ikke sykdom bare er en diagnose, men en personlig opplevelse. Hun tror at skillet mellom behandling og pleie i større grad ville viskes ut om sykepleierne fikk bestemme behandlingskulturen. Hun tror det ville blitt mer fokus på det subjektive, og på pasientenes eget ansvar og medvirkning. Det samme tror nok jeg.

Del med andre

Forskningsjournalist Åse Dragland skriver mer om dette i sin bok.

I den moderne vestlige verden er alt som ikke kan sees eller bevises, av liten verdi. Kanskje er det på tide å tenke om?

Kronikken sto opprinnelig i Adresseavisen 07.02.2005. Les også vårt eget intervju med Åse Dragland. 

Francis Bacon og Isaac Newton var frontfigurer i grunnleggingen av den moderne vitenskapelige tenkningen på 1600-tallet, der fornuften sto i sentrum. Newton tegnet et bilde av verden som et mekanisk univers der alle bevegelser kunne uttrykkes ved hjelp av matematiske formler. Som i et biljardspill var alle trekk rundt oss synlig og forklarlige, og vi kunne påvirke og behandle de enkelte delene hver for seg. Selv om vi i dag vet at det ikke forholder seg akkurat slik, er vi fortsatt preget av tankegangen.

Etterhvert har forskere funnet at oppfatningene våre må endres. Kroppen kan ikke sees fra et enfoldig materieplan, men i et mer innviklet kunnskapsplan. På 70-tallet oppdaget medisinere en ny klasse ørsmå kjemiske forbindelser, nevropeptider, som setter hjernen i stand til å «snakke» med resten av kroppen. Disse kurerne løper til og fra hjernen vår og underretter alle celler og organer om sinnsstemningene våre. På åttitallet kunne man bestemme opptil femti nevropeptider. I dag kjenner man til et hundretalls. Tenker vi ordet «andestek» eller «rose» utløses kaskader av kjemikalier i kroppen vår som igjen setter i gang fysiske reaksjoner: Vi kan visualisere objektene, fornemme lukt, vi får vann i munnen, magen begynner å rumle osv.

På samme vis mener nå flere medisinere at vi kan styre og påvirke vårt eget immunforsvar. Gjennom å tenke «nå blir jeg syk», gir du kroppen indirekte beskjed om å pakke sammen. Sender du derimot beskjed om «Jeg er frisk» kan andre nevrosendere og kjemikalier bli fordelt i kroppen. Medisinere mener at nevropeptider befinner seg i hver minste celle. Noen forskere går så langt at de hevder at molekylstrukturen i en hvilken som helst av nevrosenderne er av underordnet betydning i forhold til tankens og hjernens evne til å benytte den.

Oppdagelsen har ført til en enorm utvidelse av våre begreper rundt intelligens. Når vi vet at en celle har tusenvis av kjemikalier på hyllen, skjønner vi også at disse kjemikaliene må fremstilles, de må velges med omhu, blandes og resultatene må analyseres. Kropp/sinn-systemet utvikler seg med ett mot et informasjonsnett. Kanskje er vi ikke fysiske maskiner som har lært å tenke, men tanker som har lært seg å danne en fysisk maskin?

De gamle egypterne skjønte at enhver sykdom har en indre åndelig årsak. Hovedfeilen med skolemedisinen har vært at den hovedsakelig har sett mennesket som en organisk maskin der man vilkårlig kan reparere eller erstatte. Smått om senn er alternativ medisin nå på vei inn. På sykehus verden over utprøves blant annet visualisering og positiv tenking i smertebehandling.

Den indiske legen og forfatteren Deepak Chopra skriver om en kvinne som kom til han med gulskjær i huden og klaget over magesmerter. Han beordret operasjon ut fra diagnose gallesten, men da kirurgene åpnet magen så de at kreft hadde angrepet mage og lever og at det var lite annet å gjøre enn å sy igjen. Datteren ville ikke at moren skulle få dødsmeldingen og ba legen fortelle at gallestensoperasjonen hadde gått greit. Et år seinere kom damen til rutineundersøkelse – uten symptomer. Hun innrømmet for legen at «Jeg trodde jeg hadde kreft da jeg kom til deg sist, men da det viste seg å være gallesten, bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tenke i slike baner.»

Regionsykehuset i Tromsø – i samarbeid med universitetet – har tidligere friskt og modig prøvd ut healing som metode. Nå skal de igang med et prosjekt rundt nettopp slike tilsynelatende uforståelige helbredelser. Å snakke om «åndelige ting» betraktes fortsatt som banalt. Vi er styrt av naturvitenskapen, og tror å ha funnet 99 prosent av den endelige sannhet. Men all historie viser at sannheten er avhengig av rådende metoder og teorier – og at disse endrer seg over tid. Å sette ord på usikkerhet og å utforske «hull» er derfor en god metode til å bringe oss videre.

Da fysikerne Schrødinger, Heisenberg og Bohr utviklet kvanteteorien rundt 1920 påviste de at universet ikke er en samling av fysiske gjenstander, men et nett av sammenhenger. De så at den minste enhet i naturen som kan kalles partikkelaktig, noen ganger kunne oppføre som en partikkel (materie) – andre ganger som en bølge (energi). Den klassiske fysikkens solide, materielle gjenstander løste seg med ett opp i bølgeaktige sannsynlighetsmønstre.

Åtti år etter deres oppdagelser, er det lite eller ingenting av dette som har påvirket oss eller gjort noen synlige endringer i tankemåten vår. Selv norske fysikere vil helst ikke dra noen følger og tankerekker ut fra det faktum at alt i universet til syvende og sist har en dobbeltnatur i energi/materie. Alternative tenkere i dag vil si at hele kosmos er bygd opp av energi – enten det dreier seg om materie, lys, lyd, tanker eller følelser. Og at ingenting av energien noengang går til spille, den forandrer kun form.

Når man skjønner hva oppdagelsen av nevropeptidene har hatt å si for vår forståelse av kropp og sinn, krever forståelsen av kvantet kanskje bare et skritt til. Når kroppen kan rette seg inn etter tanke, gjør kanskje kvantet det samme, – bare at nå danner universet/naturen «kroppen». Når en tanke kan bli omdannet til et molekyl i kroppen vår, er det også rett og riktig at en materiell partikkel plutselig kan opptre som en ikke-materiell bølge. På samme måte som man ikke kan dele opp kroppen i små biter inntil man finner punktet der en tanke blir til et molekyl, kan man heller ikke lete etter trafokiosken der et lyskvant blir omdannet til en lysbølge.

Sinnet og materiens to universer knyttes sammen uten et eneste feilgrep i kroppen vår. Det samme skjer i naturen. Noen vil kalle den intelligente kraften for «Gud». Andre vil kalle det for positiv energi. Men ingen kan se bort fra at universet rommer mer enn det som kan påvises ut fra naturvitenskapens metoder. Å skulle forlate Newtons tanke om en mekanisk menneskekropp og det mekaniske univers, er en utfordring – selv i 2005. Men det kan muligens danne nye «sannheter» og gi ny innsikt framover.

Les også svar fra Ronald Grini, spesialist i klinisk psykologi, som mener dette er spennende emner.

Del med andre