Flux impuls

Terapeuten som følte seg mislykket

19/10/2015
av Vikram Kolmannskog

Vikram Kolmannskog er gestaltterapeut. I boken «Den tomme stolen» forteller han åpent hva han tenker om ulike klienter. I fengsel behandler han Jonny, som han i utgangspunktet ikke liker.

VIkram Kolmannskog. (Foto: Moment studio)

VIkram Kolmannskog. (Foto: Moment studio)

Det er et besøksrom med et vindu, et par stoler, en sofa som kan slås ut til seng, et skap med sengetøy og en lapp der man oppfordres til å skifte sengetøy etter bruk. Jeg sitter på en av stolene. Jonny sitter i sofaen. Han er en av dem som har takket ja til mitt tilbud om gratis terapi i fengselet som er en åpen anstalt.

«Jeg er skeptisk. Jeg vil gjerne vite mer om dette før vi setter i gang», sier han.

Og vi er i gang, tenker jeg. Nøye vurdering, kanskje til og med motstand, er også måter å være i kontakt på.

«Har du noen spørsmål?» spør jeg.

«Jeg har det egentlig bra, takler alt bra, jeg trenger ikke støtte fra noen. Uansett, samfunnet har straffet meg, så jeg trenger ikke å straffe meg selv i tillegg, jeg har lært mye av å sitte inne, jeg mediterer, holder alt negativt ute. Du lurer sikkert på hva det var, narko, men jeg har blitt straffet for mer enn jeg faktisk gjorde. Jeg smuglet noen greier, men var ikke klar over at det var så sterke stoffer, trodde det var hasj. Nå har jeg ett år igjen.»

Jonny fortsetter å snakke sammenhengende og lenge. Noen ganger er innholdet ganske informativt. Men han hopper raskt fra tema til tema. Noen ganger høres det ut som det er noen spørsmål, men det er ingen åpning for å svare. Det blir vanskelig å puste. Han holder ikke bare alt negativt ute. Jeg synes allerede det er slitsomt å være sammen med ham. Skepsisen, den stadige strømmen av monotone ord, det blir en mur. Han holder meg ute. Han holder kanskje også en del av seg selv tilbake. Det er mange ord, men jeg hører lite om kroppslige fornemmelser og følelser.

«Gjennom å regulere pusten og annen selvkontroll har jeg lært å reise mentalt. Jeg vet ikke om terapien er forenlig med min meditasjonspraksis.»

Jeg puster dypt inn og griper ordet:

«Gestaltterapi handler om oppmerksomhet på det som skjer her og nå, og har likheter med noen meditative praksiser som for eksempel zen. Begge er opptatt av kropp og oppmerksomhet på kroppslige fornemmelser så vel som tanker og annet. Akkurat nå sammen med deg, mens du snakker og spør, kjenner jeg for eksempel at jeg trenger å puste og puster dypt inn.»

Jonny fortsetter å snakke. Om noe annet. Og uten å puste ser det ut som. Han bøyer unna når jeg bringer inn hvordan jeg berøres og mine kroppslige fornemmelser. Er det polariseringen mellom oss? Jeg er kropp og følelser, han er ord og tanke? Jeg kjenner igjen holdningen hans fra visse åndelige tradisjoner, mind over matter, og at jeg da også kan reagere med å vektlegge materien. Jeg lytter bare av og til nå. Det er den eneste måten jeg klarer å være sammen med ham på. Jeg er i stedet til stede ved å se. Han er en muskuløs mann i førti- eller femtiårene. Barbert hode. Noen tatoveringer på armene. T-skjorte og joggebukse. Tiltrekkende på sitt vis. Han sitter ganske stille. Brystet ut, magen inn. Ja, han holder nok noe igjen samtidig som han snakker.

«Men kona klager noen ganger da, sier at ingenting går inn på meg lenger.»

Så det er en kone. Og denne muren bygges i mange relasjoner og situasjoner. Og han vet det. Når det er ti minutter igjen, tar jeg igjen ordet:

«Vi har noen minutter til timen er over. Kan du forestille deg at den allerede er over og at du er på vei ut. Hvordan har det vært?»

«Det gir mening å snakke med deg, og du får jo mer informasjon om meg.»

Å snakke med deg? Det har jo vært en monolog fra ende til annen. Hvordan har han opplevd meg i dette?

«Og hvordan er det å snakke med meg?» spør jeg.

«Jeg kan snakke og snakke, jeg.» Og han fortsetter å snakke.

«Men jeg vet jo ikke så mye om deg.»

Jeg fester meg ved det. «Er det noe du vil spørre meg om?»

«Det hadde vært fint om du kunne presentert deg, jeg vil jo ha en toveiskommunikasjon, ikke at jeg bare sitter her alene som noe du skal analysere, det er jeg ikke interessert i.»

Og han fortsetter. Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Kanskje er det at jeg sitter taus og ikke avbryter mitt bidrag til muren?

«Jeg hører», avbryter jeg, «at du sier at du vil ha en toveiskommunikasjon. Og så hører jeg at du fortsetter å snakke, en monolog, og jeg bidrar ved å ikke avbryte. Inntil nå.»

«Ja. Det er sant.»

«I gestaltterapi er vi også interessert i hvordan vi forholder oss til hverandre her og nå. Vi kan utforske dette mer en annen gang hvis det passer», sier jeg.

«Ja, jeg kan vel forsøke noen timer til og så bestemme meg», avslutter han.

Muren står. Og før jeg kanskje slipper inn, skal jeg vurderes nøye. Men hvordan skal det skje når jeg knapt slipper til? Jeg vet ikke om jeg vil klare å passere hans test. Jeg vet ikke om jeg har lyst heller, forresten.

De neste timene fortsetter Jonny å snakke og snakke. Han hopper fra et tema til et annet. Fremdeles er det noen kritiske spørsmål og vurderinger, men få åpninger til at jeg kan svare. Jeg lytter stadig mindre. Kanskje han snart bestemmer seg for å avslutte. Jeg begynner å håpe det. Det skjer jo ingen endring. Jeg når ikke gjennom. Muren provoserer meg. Det er som om det står mislykket terapeut på den. Men i så fall er det vel jeg som har skrevet det på den? Jeg blir værende i alle fall, mest fordi jeg føler at jeg må, tror jeg.

Hvordan det går videre med Jonny i terapi kan du lese i boken «Den tomme stolen».

Del med andre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>