Flux impuls

Jim Holt ville finne svar på verdens største spørsmål. Her følger et utdrag fra hans bok «Hvorfor eksisterer verden?»

Jim Holt high resJeg husker svært godt den gangen eksistensens mysterium for første gang drev inn i bevisstheten min. Det var tidlig på 1970-tallet. Jeg bodde i Virginia, ute i distriktet, og var en umoden highschool-elev som gjerne ønsket å være opprørsk. Jeg hadde, i likhet med så mange andre unge menn i samme tilstand, begynt å interesse meg for eksistensialismen. Her var en filosofi som virket lovende angående en løsning på all min ungdommelige usikkerhet. Eller som i det minste kunne løfte den opp til et mer distingvert nivå.

En dag dro jeg til det lokale college-biblioteket og fant meg et par imponerende mursteiner av noen bøker: Sartres Væren og intet og Heideggers Introduction to Metaphysics (Innføring i metafysikken). Og det var i innledningen til sistnevnte, med sin lovende tittel, at jeg for første gang støtte på spørsmålet: Hvorfor finnes det noe heller enn ingenting? Jeg kan fremdeles huske hvor paff jeg ble. Spørsmålet var så fullstendig, så rent, så mektig. Det var det superultimate hvorfor-spørsmålet, det overskygget alle andre menneskeheten noensinne hadde stilt seg. Hvor, undret jeg meg på, hadde det vært hele mitt (riktignok ganske korte) intellektuelle liv?

Selv Stephen Hawking tviler på at ligningene hans kan gi en fullstendig løsning på eksistensens mysterium. «Hva er det som puster liv i ligningene og skaper et univers som de kan beskrive?» spør han lettere melankolsk. «Hvorfor tar universet seg alt dette bryderiet med å være til?» Problemet med det vitenskapelige alternativet synes å være følgende: Universet omfatter alt som fysisk eksisterer. En vitenskapelig forklaring må involvere en slags fysisk årsak. Men enhver fysisk årsak er, per definisjon, en del av universet som skal forklares.

Dermed er enhver rent vitenskapelig forklaring på universets eksistens dømt til å bli sirkulær. Selv om den tar utgangspunkt i noe veldig minimalt – et kosmisk egg, en ørliten bit kvantevakuum, en singularitet – tar den fremdeles utgangspunkt i noe, ikke ingenting. Vitenskapen er kanskje i stand til å kartlegge hvordan det nåværende universet utviklet seg fra et tidligere stadium av fysisk virkelighet. Den kan kanskje til og med spore prosessen så langt tilbake som til Big Bang. Men før eller senere møter vitenskapen veggen. Den kan ikke gjøre rede for hvordan det fysiske urstadiet oppsto fra intet. Dette påstår i alle fall de mest ihuga forsvarerne av «Gud-hypotesen».

Som den vitenskapelig orienterte og troende apologeten Roy Abraham Varghese har skrevet: «Det virker ikke som om noen vitenskapelig teori kan bygge bro over gapet mellom den totale intethet og et ferdig utviklet univers. Spørsmålet om universets ultimate opphav er et metavitenskapelig spørsmål – et spørsmål vitenskapen kan stille, men ikke besvare.» Den fremstående Harvard-astronomen (og protestantiske mennonitt) Owen Gingerich er enig. I en forelesning med tittelen «Guds univers», gitt ved Memorial Church ved Harvard i 2005, erklærte Gingerich at dette ypperste hvorfor-spørsmålet er «teleologisk» og «ikke noe vitenskapen trenger å befatte seg med».

Stilt overfor denne typen argumenter, trekker ateisten gjerne på skuldrene og sier at verden «bare er». Kanskje eksisterer verden fordi den alltid har eksistert. Eller kanskje den sprang inn i tilværelsen uten noen årsak i det hele tatt. Uansett er dens eksistens kun et «nakent faktum» («a brute fact»). Dette synet avviser at universet som helhet trenger noen forklaring på sin eksistens. Det unngår dermed behovet for å anta noen form for transcendental virkelighet – som Gud – for å besvare spørsmålet om hvorfor finnes det noe i stedet for intet. Men intellektuelt sett føles dette som å kaste inn håndkleet.

Én sak er å forsone seg med et univers uten formål og mening – det har vi alle gjort i mørkere stunder. Men et univers uten noen forklaring? Det fortoner seg som en altfor drøy absurditet, i det minste for en årsakssøkende art som vår. Det ville vært foruroligende å leve i en verden som eksisterte helt uten grunn – en irrasjonell, tilfeldig verden som «bare er der». Det mente i hvert fall den amerikanske filosofen Arthur Lovejoy. I forelesningsrekken «The Great Chain of Being», som han holdt ved Harvard i 1933, erklærte Lovejoy at en slik verden ville være «blottet for stabilitet og pålitelighet; usikkerhet ville besmitte helheten. Alt (kanskje unntatt det selvmotsigende) ville kunne eksistere og hva som helst ville kunne hende. Ingenting ville i seg selv være mer sannsynlig enn noe annet.» Er vi, med andre ord, tvunget til å velge mellom Gud og det ugjennomtrengelig, brutale absurde?

I et fjernsynsintervju ble forfatteren Martin Amis en gang spurt av Bill Moyers hvordan han trodde universet kunne ha dumpet inn i tilværelsen. «Jeg vil si at vi nok er minst fem Einsteiner unna et svar på det spørsmålet», svarte Amis. Jeg syntes det overslaget virket fornuftig. Men jeg lurte også på om noen av disse Einsteinene kunne være blant oss i dag. Åpenbart var det ikke min rolle å prøve å være en av dem. Men hvis jeg kunne finne én, eller kanskje to eller tre, eller kanskje til og med fire av dem, og ordne dem, på et vis, i riktig rekkefølge… Vel, det kunne være en utmerket forskerferd.

Og dette var det jeg ga meg ut på. I min leting etter innsikt i eksistensens gåte, kastet jeg garnet forholdsvis vidt. Jeg snakket med filosofer, teologer, partikkelfysikere, kosmologer, mystikere og en fremtredende amerikansk forfatter. Først og fremst var jeg på utkikk etter mennesker med fleksible og vidtfavnende intellekt. Det krever en god del intellektuell lekenhet å ta del i slike spekulative sprang. Og lekenhet var det flust av i de fleste av møtene mine.

Les mer om boken «Hvorfor eksisterer verden?»

Del med andre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>