Flux impuls

På 1980-tallet fikk Rein Dammann innpass hos eskimoer i Alaska, som en av få utenfra. Sammen med sin kone Heidi bodde han et år i en omvendt konkurransekultur: folk konkurrerte om å gi!

ReinDammann+kartREIN DAMMANN: – Eskimokulturen er stort sett lukket for hvite. Det visste ikke kona og jeg før vi reiste til Alaska. Vi fikk innpass fordi hun var gravid. Landsbyen lå 550 km fra nærmeste vei, og vi bodde i en jordgamme i bakken. Etter en uke kom noen eldre skinnkledde eskimoer på besøk. De ble stående der inne i gammen og glo på oss. Etter et kvarter syntes vi det ble vanskelig, og etter en halvtime ble vi ganske irriterte. Etter en time gikk de, uten å ha sagt et ord. Vi satt og dømte dem nokså negativt etterpå; dette måtte være verdens mest nysgjerrige kultur, tenkte vi. Men vi måtte spise i oss fordommene da vi fant tunnelinngangen til gammen full av alt vi manglet. Eskimoene hadde rett og slett sittet og observert hva vi trengte. Da de hadde sett på oss en halvtime, begynte vi å pusle med vårt. Jeg husker spesielt at jeg skar brød med en liten lommekniv. Dagen etter lå det blant annet en flott kniv som gave til oss. Eskimoene fortsatte å gi og gi, uten avsender. Til slutt sa vi til de yngre, som kunne engelsk, at dette går ikke. Vi har ingenting dere trenger, hvordan skal vi betale tilbake? Svaret har risset seg inn i meg: Før eller senere i livet ville vi komme i en situasjon hvor vi hadde mer enn vi trengte og hvor vi traff noen som manglet noe. Da kunne vi betale tilbake.

FLUX: – Hvilke planer hadde dere før dere dro?

– Egentlig dro vi ut i ødemarken for å titte på naturen. Vi skulle leve av fisk og vilt og drive med hundekjøring. Men det var eskimoene som gjorde størst inntrykk. Vi skjønte etter hvert at dette var en kultur som baserte seg på å gi og dele med andre. Mange mener at mennesket er grunnleggende egoistisk, og alltid konkurrerer om å karre til seg. Eskimoene konkurrerte også – med motsatt fortegn. Det gjaldt å være flinkest til å gi. Den beste jegeren fikk en voldsom status; ikke fordi han kunne nedlegge mer vilt, men fordi han kunne bidra mer til fellesskapet. Den som beholdt mye for seg selv, viste bare at han ikke kunne dele. Hva skulle fellesskapet med det? Han var ubrukelig.

– Gjorde dere noen tabber?

– Hele tiden. En gang jeg gikk til landsbyen, hoppet to smågutter ut bak et tre og sa BØ. Jeg lot som jeg skvatt veldig. De sa ”«Nå ble du redd!”» og jeg sa litt flåsete: ”«Ja, jeg er veldig redd, jeg er alltid redd.”» To dager etter gikk jeg i landsbyen. Da hørte jeg en voksen hviske til en annen: ”«Forsiktig forsiktig, han der er alltid redd.»” Sier du noe til eskimoene med alvorlig ansikt, er de forpliktet til å tro deg. Det har med respekt å gjøre. Jeg på min side hadde vent meg til å fleipe med alvorlig ansikt. Eskimoene hadde mye humor, men de skjønte ikke ironi. En annen ting vi misforsto var deres enorme engasjement for vær og klima: Når kommer gjessene i år, når går isen, når kommer varmen? Heidi og jeg mente de hadde lite å tenke på når de kunne vie så mye interesse til dette været som kom og gikk. Men da varmen kom, hadde alle sammen tørket og hengt opp kjøttet. Slik var det beskyttet når fluene strømmet til. De eneste som ikke hadde fulgt med, var vi. Kjøttet vårt ble nesten ødelagt, så vi måtte henge det inne. I ukevis gikk vi og klasket i dryppende kjøttfiller.

– Eskimoene var praktisk orienterte?

– Det var en handlingskultur. Jeg har aldri jobbet så hardt i mitt liv som jeg gjorde der, men heller aldri vært så rolig inni meg. Alt gikk etter naturens klokke. Når jeg fortalte om Norge, var de for eksempel interessert i hvordan vi tok barna ut i pulk i kulda. De foraktet intellektuell og filosofisk prat, noe jeg så som en svakhet ved kulturen. Vi var også mer vant til å spørre. Eskimoene så på det å spørre som å be om noe, mens det å fortelle var å gi. Ville du ha svar på et spørsmål, skulle du helst fortelle noe først, og deretter ymte forsiktig innpå spørsmålet. De tolket ikke spørsmål som uttrykk for interesse. Dessuten var de fantastiske til å lese kroppsspråk og indirekte signaler, så de trengte ikke å spørre. Etter hvert lærte vi at det var vår plikt å følge med på hva andre trengte og hva vi kunne bidra med. Kom en eskimo inn i gammen vår, burde vi vite hvorfor han kom. Han var ikke den som sa det selv. Kanskje hadde han for lite ved, eller kanskje båten hans var ødelagt så han ikke kunne fløte tømmeret slik han ellers ville gjort. Han kom til oss fordi vi hadde litt mer enn vi trengte; ellers hadde han gått til noen andre. Da var det vår plikt å spørre om han ville ha det han manglet. Gjorde vi ikke det, ville han gå derfra og lure på hva i all verden som var galt med oss. Eskimoene mente at hvite mennesker var underutviklet når det gjelder kommunikasjon. Vi henger oss opp i ord – de tok for gitt at kroppsspråk er det egentlige språket. Gikk du på besøk, og fikk høre ”Vær så god kom inn,” mens kroppsspråket sa noe annet, skulle du ikke gå inn. Eskimoene så hvordan du egentlig hadde det, ikke bare hvordan du sa at du hadde det.

– Var eskimoene i Alaska påvirket eller fristet av ”amerikansk” livsstil?

– Vi bodde i en av landsbyene lengst vekk fra vår sivilisasjon. Men de hadde fått parabol-TV like før vi kom. På postkontoret, en liten gamme med skranke, satt noen skinnkledde eskimoer på gulvet og så på Dynastiet. En kjøpmann sa han merket stor etterspørsel etter parfymer og annet som var reklamert før og etter Dynastiet. Ellers så vi lite påvirkning fra Vesten. Det var også lite alkohol der, noe som vanligvis er et stort problem blant eskimoer.

– Hvordan levde de i familier og parforhold?

– Unger gikk på rundgang, og det var ikke så nøye hvem faren var. Moralsk sett var de avslappede. Etter to uker prøvde to ungjenter å dra meg inn i et buskas. Da jeg sa jeg var gift og hadde med meg kona, så de rart på meg – som om det hadde noe med saken å gjøre.

– De var ikke religiøse?

– Jeg hørte noe som kan beskrive deres forhold til religion. En eldre kvinne sa at det jammen var fint misjonærene kom, for da kunne de sy skinnklærne før laksen hadde gått opp elven. Det var ikke lov før. En kvinne som sto og hørte på sa: ”Men mannen min spurte om du kunne sy skinnklær til ham, og da sa du at du måtte vente til laksen hadde gått opp elva.” Jaja, svarte sydamen, men det var bare for sikkerhets skyld. Dette forteller om en god blanding av naturreligion og andre innflytelser. Men det vi kaller naturreligion og overtro, er som regel forankret i praktisk fornuft. Når laksen hadde gått opp elven og fisket var over, var det mindre å gjøre, og antakelig fornuftig å sette av tid til å sy. Thor Heyerdahl minnet meg på noe viktig: I vår kultur tror vi at vi er veldig smarte akkurat nå, og at mennesker for 200 år siden var dumme. Det er tull. De var akkurat like intelligente som oss, lette like mye etter løsninger og gjorde like mye dumt. Gudepratet tror jeg ofte dreide seg rundt ting de trengte symboler for.

– Vi forbinder kunnskap og intelligens med bøker, men hvordan lærte eskimoene?

– De falt helt av når jeg prøvde å lære dem teoretisk hvordan de skulle gå på ski. Men delte jeg ut et par ski og gikk foran, lærte de uhyre fort. De hadde en vanvittig praktisk intelligens. Jeg har drevet som snekker før, men måtte ta av meg hatten for deres praktiske løsninger, som lå langt over det jeg kunne se.

– Fikk du lyst til å ta med deg eskimoenes gi-kultur tilbake til Norge?

– Jeg tror det er utopisk å prøve å snu alt på hodet. Det finnes ingen ideell kultur. Eskimoene har sine problemer, for eksempel liten toleranse for dem som prøver noe nytt. I storbyer er det langt større takhøyde for å skille seg ut. Jeg er tilhenger av en fri blanding av kulturer og raser og alt som er. Alle kulturer bør lære av hverandre og se hva som fungerer best. I dag lever vi med ”Bislet-syndromet”: Alle sitter på stadion og ser fotballkamp. Så er det en egoist som reiser seg for å se bedre. Dermed må personen bak reise seg, og de bak der igjen. Til slutt står alle, og alle ser like godt som før – men alle er mindre komfortable. Vår form for konkurranse gjør at vi drar hverandre ned. Ting fungerer bedre når man bygger hverandre opp. Alle trenger å bli beundret. Spørsmålet er hva vi blir beundret for. For å bli beundret i dag, må man omtrent være slem. Det kommer ingen til gode. Samfunnet ser ut til å beundre folk med penger uansett hvordan de har tjent dem. Kjøper de opp svære firmaer, sparker noen hundre mennesker og soper opp gevinsten selv, blir de like fullt bukket og skrapet for i bankene, og lekre damer flyr rundt dem. Hadde vi sett ned på folk som karrer til seg penger på bekostning av andre, ville kulturen blitt annerledes, for alle trenger beundring. Men ingenting er svart-hvitt, slik tabloidene gjerne fremstiller det. Eskimoene er ikke verdens flotteste mennesker, og deler av deres kultur kan fungere bra eller dårlig i ulike samfunn. Ellers driver jeg og kona Villmarksleiren, hvor vi bygger videre på det vi lærte av eskimoene. Vi lærer blant annet bort teambygging. For meg handler det om å se og respektere hverandre. Vi får folk til å gi hverandre ros – ganske virksomt når de er inne i en spiral hvor de sloss om å få mest selv og gjøre minst mulig for andre.

– På hvilke måter tror du det er mulig å forandre vår kultur?

– Eskimoenes konkurranse om å bidra til fellesskapet, tror jeg kunne fungert hos oss. Som barn bodde jeg på en Stillehavsøy med familien. Der var kulturen ganske lik eskimoenes. Da vi kom hjem til Norge, fikk jeg høre: ”Der nede er det jo så enkelt å leve. Det er ikke rart at de kan ha det sånn. Hos oss ville det vært umulig.” Når jeg senere har fortalt om eskimoene og deres gi-kultur, sier folk: ”Der er det jo så tøft å leve at de må holde sammen. Det er ikke rart at de kan ha det sånn.” Jeg tror det har med idealer og samfunnsorganisering å gjøre. Framtiden i våre hender hadde en undersøkelse som overrasket mange. En stor andel nordmenn sa at de godt kunne senke forbruket hvis det var resultat av en endret politisk kurs. Det var greit, hvis de bare ikke var alene om det og måtte slite i forhold til hva de opplevde at andre gjorde.

– Din far, Erik Dammann, startet Framtiden i våre hender. Har han betydd mye for din livsstil?

– Jeg har aldri følt at idealer er blitt tredd nedover hodet på meg. Moralisering nytter uansett ikke overfor barn. Jeg tror heller barna gjør det de ser at foreldrene trives med. Slik har jeg ”arvet” noen av min fars interesser. Media har fremstilt ham som en asket og en livsfornekter som vil tilbake til steinalderen. I virkeligheten er han en livsnyter av format. Han liker både vin og biff, men ikke grønnsaker noe særlig.

– Sitter du igjen med noen andre lærdommer fra andre kulturer?

– Jeg har aldri klart å forsone meg med vår nedlatende holdning til andre kulturer. Du kan ikke bo i en annen kultur uten å bli ydmyk. Det er altfor mye du ikke skjønner. Du tvinges til å finne ut hvordan mennesker egentlig er – du kan ikke bare ta for gitt at folk mener det du tror de mener. Egentlig mener jeg at alle mennesker står for sin egen kultur. En som har hatt en voldelig oppvekst reagerer annerledes enn en som er blitt rost. Likevel tar vi som en selvfølge at sånt gjør man, og sånt gjør man ikke. Ut fra det roser og fordømmer vi. Hvis en person kaller meg en drittsekk, kan det bety noe helt annet enn om jeg kalte ham en drittsekk. Jeg har lært meg å bruke alle sanser for å prøve å få tak i hva et menneske egentlig sier. I møte med en ny kultur må du gjøre det, fordi folk sender ut andre signaler enn du er vant til. Egentlig burde vi gjøre det hele tiden. Da blir vi mer tolerante, og kommer nærmere folk. Jeg synes det er pinlig å høre en høyremann eller en SV-er latterliggjøre andre partier, eller en kristen latterliggjøre muslimer. Hadde vedkommende vokst opp i Kina, kunne han vært en glødende buddhist. Det viktigste jeg har lært, er at jeg vet veldig lite. Og at det er svært lite som er svart-hvitt. Jeg tar heller ikke ting som en selvfølge, slik vi er så flinke til i vår kultur. Alle har godt av å se seg selv utenfra og få satt ting i perspektiv.

Samtalen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Flux nr. 45.

Del med andre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>