Flux impuls

Hvordan skape rettferdig fordeling?

25/09/2014
av Julian Bagini

Det var en uvanlig oppgave som ventet de tjue menneskene som skulle reise ut for å bosette seg på Mars. De hadde mange gode ting i vente – bolig, mat, drikke og luksusgoder ble stilt til disposisjon. Før de reiste måtte de avgjøre hvilke prinsipper godene skulle fordeles ut fra. Dette måtte de gjøre uten å vite hva de viktigste oppgavene i deres nye liv kom til å bli. Kanskje alle måtte drive med kroppsarbeid. Kanskje ingen. Kanskje høy intelligens ville bli en ettertraktet egenskap. Kanskje ikke.

mars

Første forslag var å fordele alle godene likt. Alle skulle bidra etter evne og få etter behov. Men noen kom med følgende innvending: Hvis det viste seg at det ble fryktelig mye å gjøre og noen nektet å arbeide for fellesskapets beste, ville det ikke da være urettferdig å gi disse like stor andel av godene? Burde det ikke gis belønning for å bidra til fellesskapet?

Innvendingen ble tatt alvorlig. Men den gjorde ikke situasjonen enklere. Å fordele goder på en rettferdig måte innebar tydeligvis ikke å gi alle like mye. Men hva skulle da være rettferdig?

Ifølge den politisk filosofen John Rawls, er romfarerne i en ideell situasjon for å finne ut hva rettferdighet er. Situasjonen er ideell fordi romfarerne må avgjøre hvordan godene bør fordeles mens de befinner seg bak et ”slør av uvitenhet”, et slør som ikke lar den enkelte romfarer se hvordan hans eller hennes eget liv vil bli etter at de kommer til Mars. Derfor kan vi være sikre på at de treffer upartiske beslutninger. For eksempel vet ikke romfarerne om fysiske eller intellektuelle evner vil bli viktigst. Det er derfor fornuftig av dem å gå inn for et system som ikke favoriserer det ene eller det andre. Resultatet blir et system hvor folk med ulike evner gis samme behandling. Dette ser ut til å være et viktig element i et rettferdig samfunn.

Rawls mente at hvis vi ønsker å vite hva som er rettferdig i vår egen verden, bør vi forestille oss at vi er en lignende situasjon. En viktig forskjell er at vi ifølge Rawls også bør forestille oss at vi ikke vet om vi kommer til å være smarte eller dumme, nevenyttige eller upraktiske, syke eller friske. Slik vil vi kunne komme fram til regler for hvordan goder skal fordeles, regler som vil være fullt ut rimelige og som ikke diskriminerer noen.

Rawls mente at hvis vi gikk gjennom denne prosessen på en rasjonell måte, ville vi ende opp med et system som sikrer at de som er verst stilt, har det så bra som mulig. Dette av den grunn at vi jo ikke ville vite om det var vi selv som kom til å havne i rennesteinen. Derfor vil vi sørge for at vi selv fortsatt ville ha det så bra som mulig hvis det skulle vise seg at vi havner blant samfunnets uheldigste. Dette gir et liberalt demokrati i tradisjonell forstand, altså et samfunn der visse sosiale ulikheter aksepteres så lenge det ikke går på bekostning av de som er dårligst stilt.

grisenMen er dette egentlig så rettferdig og rasjonelt? Hva om noen hevder at det er helt greit at den som ikke har særlig gode evner, faller utenfor? Eller at det er mer fornuftig å gamble på at man selv blir en vinner enn å satse på trygghet for alle? Er det mest fornuftig å støtte et samfunn der taperne beskyttes i størst mulig grad? Er den som ikke tar hensyn til hva som er rimelig og rettferdig, nødvendigvis partisk? Er det urimelig av oss å ta mest hensyn til hva som skjer med oss selv?

Tilhengere av Rawls mener at han gir den beste oppskriften på hvordan et rettferdig samfunn kan se ut. Kritikerne er uenige. De hevder at vi også ”bak sløret” vil vurdere ting på grunnlag av våre politiske synspunkter og fordommer. Rawls’ teori om et slør av uvitenhet kan derfor sees på minst to måter: enten som det mest nyttige tankeeksperiment i den politiske filosofis historie, eller som det mest unyttige sådan.

Teksten er hentet fra boken «Grisen som ville bli spist» av Julian Bagini.  

Del med andre

1 Comment

  • remi sier:

    Dette tankeeksperimentet er vel gjort tidligere?

    Et viktig poeng i kritisk ånd er vel at vi ikke kan forestille oss alt, og at vi alltid vil være påvitket, bevisst og ubevisst, av våre egne erfaringer og kunnskap. Dette vil være kulturelt og kontekstuelt betinget. Dermed må vi kanskje gå et steg lengre i dette eksperimentet, i retning av å gjøre tankeforsøk utover det vi tror på. Vi må bli bevisste på at vår referansramme og trossystem (og her innse at ALLE mennesker tror) begrenser våre muligheter til å forestille oss hva livet er. Tankeforsøket over tar i liten grad hensyn til dette. Kanskje må vi gradvis utvide vår ramme for hva som er mulig, gjennom eksperimenter og forsøk, og når vi får positive resultater på våre forsøk og eksperimenter, så bygger vi videre på det og slik kan vår referanseramme endres. Eksempel på slike forsøk kunne værr å ta for seg placebo-effekt i vid forstand. Dersom vi tror på noe, blir det slik i virkeligheten? Og er det i realiteten noen forskjell på virkelige og vår opplevelse av virkeligheten? W.I. Thomas skrev en gang at «if men define situations as real, they are real in their consequences’. Dette er en sterk hypotese. Og med de potensielt fantastiske ringvirkninger testing av en slik hypotese vil få, .så er vi håpløst fortapt om vi ikke ønsker å teste dette i større grad. Hvorfor legge grenser for vårt liv når vi ikke vet hvor grensene går? Hva om det ikke finnes grenser, at dette er en del av våroverbevisning som er skapt gjennom historien og evolusjon? Vi kategoriserer og fragmenterer, for å holde kontroll og for.å klare å leve. Mem kanskje må vi rive bort grensene og lage nye mer fornuftige grenser og rammer. Nye rtualer. Ny organisering.

    Det tror jeg på. La oss bedrive mer «boundary dissolving activities». Og bli overrasker over hvor fantastisk og rikt livet og universet er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>