Flux impuls

Overmann din egen person!

17/02/2014
av Kari Bu

En person bruker mye krefter på å holde mennesket sitt på plass, så det ikke tyter ut med sine rare tanker og unormale påfunn. Når flere personer møtes, kan det bli riktig ensomt.

free_2ORDET ’PERSON’ stammer fra masken som antikkens skuespillere dekket hele hodet med. Det betegnet rollen de spilte. I dag brukes ordet om enkeltmennesker generelt. Det er kanskje like greit, for mange bruker mye av livet på å spille en rolle. Bevisstheten er okkupert av trangen til å si noe riktig, og ikke si noe feil. Hvordan skal jeg få de andre til å like meg? Hvem må jeg være? Når skal jeg le? Hvordan skal jeg unngå å virke egoistisk? Hvordan kan jeg fremstå mest mulig vellykket på Facebook, uten at det høres ut som jeg skryter?

En person prøver stadig å finne ut hva som er normalt. Det er en umulig oppgave i en mangfoldig verden, så første skritt er å knytte seg til en gruppe. Ulike grupperinger har ulike normer. Et universitetsmiljø kan fortone seg slik: Det er ikke nok at du har tenkt noe selv. Det er bare synsing. Skal en tanke være bra nok, må den komme fra en merittert akademiker. En person som andre akademikere finner bra nok. Du må henvise til noen som er smartere enn deg, selv om du sitter i kantinen og ikke på eksamen. Det du har på hjertet er ikke bra nok. Du risikerer å få negativ respons hvis du sier det. Eller ingen respons. Eller dårligere respons enn de andre.

En person som får negativ eller ingen eller dårligere respons, straffes ikke bare av andre. Personen har også en tendens til å straffe seg selv. Det er så ubehagelig at det er best å følge normene. Når flere personer er sammen, får ordet ’normal’ en ny betydning. Det er ikke lenger en nøytral betegnelse for det å følge normene. Å være normal betyr nå å være riktig. Å være unormal betyr å være feil.

Samtidig sitter mennesket inni personen og spør seg: Hvorfor er de andre så forutsigbare? Hvorfor sier de så mye som ikke handler om noe? Hvorfor bruker de ikke samværet til å utforske alt det spennende som finnes? Og hvorfor tar ikke jeg initiativ til det, isteden for å tenke negativt om dem?

For personer har gruppen alltid rett, mens resten av verden er temmelig gal. Nyhetene bekrefter denne galskapen. Personer elsker nyheter, som ofte ikke er «ny-heter», men de samme historiene om folk som gjør feil og ting som går galt. Ikke minst handler nyheter om grupper som står mot hverandre. Personer har behov for å høre de samme tragiske nyhetene om igjen og om igjen. Det bekrefter at personen er riktigere og bedre enn de fleste andre i verden.

Et menneske gir blaffen i hva som er «riktig». Det vil bare formidle ut fra seg selv. Eller snarere ut fra «inniverset», universet innenfor alle menneskene. Personer avskriver inniverset som et lekeland for barn, som voksne må ta avstand fra for å bli tatt på alvor og lykkes.

Personer prøver å nå fram til hverandre ved å si selvfølgeligheter og gjøre det samme som de andre. Da blir fellesskapet basert på minste felles multiplum. Det stikker ikke dypt, og må stadig bekreftes ved at personene prøver å ligne hverandre. Personer er redde for det som er annerledes. De anerkjenner andre i den grad de ligner dem selv.

Personer som anerkjenner hverandre får en kort pause fra ensomheten og frykten for å ikke være bra nok. Men snart trenger de mer anerkjennelse. Det er ikke særlig tilfredsstillende å bli anerkjent bare for å leve opp til normene og være lik de andre i gruppen. Selv ikke for popstjerner som kler av seg og «sjokkerer» i ett kjør. «Å være lik er å være død», skrev Jan Kjærstad i «Forføreren». Sant nok. En person kan være sammen med mange andre personer, og likevel føle seg ensom og lite levende.

Et vel bevart menneske prøver å unnslippe personens vakthold. Når mennesket siver ut i verden, gjør det inntrykk på andre mennesker. De blir inspirert til å overmanne sine egne personer. Når et menneske sier noe, kommer det innenfra. Mennesker prøver ikke å tilfredsstille personer som holder seg til trange rammer. De gjør det som er naturlig for dem. Naturen holder seg ikke til trange rammer. Da ville den visnet for lenge siden.

«Jo dypere en oppdagelse er, jo større sannsynlighet er det for at den også gjelder for andre enn deg selv.» Det sa den indiske professoren Ravi Ravindra på en Flux-konferanse i 2003. Når et menneske begynner å snakke og handle, kjenner andre mennesker seg igjen. De blir mindre ensomme, og føler seg bra nok uten å være «bedre enn» de andre.

Det er lett å få inntrykk av at man må skjule sine dype oppdagelser for å være sosial. Men kanskje er det ikke «mitt eget dyp» jeg formidler. Kanskje det er et fellesdyp, selve Dypet, som andre også har tilgang til. Når jeg uttrykker det dypeste jeg får tak i, handler det ikke bare om ’meg’, men om det som gir liv til alle mennesker.

Kari Bu har utgitt ungdomsromanen «Inniverset».

Del med andre

1 Comment

  • Atle Røijen sier:

    Grunnleggende og interessante tanker, synes jeg. Jeg kjenner meg jo igjen. Slik har jeg levd hele livet…og nå er jeg 63. Frykten for å vise hvem jeg er, hvilke tanker jeg har, hva jeg er opptatt av. Konsekvensene er mange; jeg blir sær i min egen selvforståelse, jeg får ikke speilet meg i de andre – når jeg viser meg fram viser jeg meg jo også fram for meg selv. Jeg lar de andre definere samværsrommet og jeg kjeder meg – det gir meg jo så lite. Dette er jo selvforsterkende og jeg trekker meg tilbake. Heldigvis har vi fått internett og sosiale medier hvor det er mulig å føre en dialog ut over det forutsigbare. Opplever likevel at mange ikke tør å være seg selv her heller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>