Flux impuls

Fløistad er modig, mener Vårt Land

17/12/2012
av Flux-Kari

Tekst: Olav Aune. Opprinnelig trykt i Vårt Land 11.12.2012.

Filosofen Guttorm Fløistad har skrevet en umoderne bok som kan bli moderne før vi vet ordet av det.

Fløistad tar på seg åndsmenneskets rustning og utfordrer i sin kloke bok «fanden» på flat mark: Alt dette som tar tiden og oppmerksomheten fra oss og gjør oss til nymotens slaver i stedet for til mennesker som lever med, altså i litt alderdommelig språkbruk – medmennesker. «Samfunnsliv egner seg ypperlig til flukt. Flukt fra virkeligheten som ligger på lur og venter. Vår hverdag, tilsynelatende så full av konkrete og reelle gjøremål, tjener mer og mer ett formål: Vi skal glemme at vi er», skriver han. Og minner om at kjennetegnet på et verdifellesskap er at «mennesker har funnet sammen et sted». Og at verdier og verdifellesskap dermed er uforenelig med både avslapping som nærmer seg likegyldighet og selvopptatt hastverk.

Egne behov. Guttorm Fløistad «synger» i boken i Verdier i verditapets tid (Flux forlag) i det verdikonservative koret som mener det er verre nå enn før. Ja, at det er riktig ille. Han taler det (moderne) manipulerte menneskets sak. Mange har allerede meldt seg av og ut og orker ikke mer – og prøver å få sagt det. Fløistad melder seg også ut, men ikke av «virkeligheten». For den dokumenterer han på professoralt vis med sine og andres undersøkelser. Når han – som han gjør – ser forbruker- og mediekulturen (som han sidestiller) døgnet rundt, fri til individets svampaktige, subjektive behov, minner han om at dette har mange utløpere. Blant annet at «mange går inn i et samliv med tanke på å få oppfylt sine behov og ikke for å gi selv. Det blir det ikke samfunn av.»

Det som går galt. Fløistad er kategorisk, til tider unyansert – det finnes flere sider. Men når «den andre siden» framstår såpass kategorisk, velger han selv steilheten (les: fortvilelsen). Det kan – skjevt og «moderne» lest – framstå som om mennesket i dag, borgere og beslutningstagere, er overlatt til informasjonsfenomener og knep som andre med presisjon bruker for å villede oss (som er lette å villede). Hans scenario er klart – det går galt i skolen (mangel på konsentrasjon, rotløs redsel, frihet inn til det destruktive og mentalt fravær), i familien (fremmedgjorthet, meningsløshet, mang-lende evne til empati, enn si kjærlighet, samvær og omtanke), i arbeidslivet (ser ingen mening, kjenner seg utnyttet og en plystrer slett ikke når en går hjem om dagen). For hvem taper racet? De minste, de «fattige», de som ikke har ballast og innsikt til å sile og å stå i mot. For alt løses ikke med penger og fart, penger har vi nok av. Pengene er for raske, de eter oss opp og bestemmer alt. Det er i det hele tatt umenneskelig at økonomien skal herske over menneskene, og ikke omvendt.

Forbi faresignalene. Leser jeg Fløistad rett, har vi gått utenom faresignalene og sitter allerede i katastrofen. Psykiatere, psykologer og lærere forteller sine dystre historier mot en entusiasmens vegg av arroganse. Det etikeren Fløistad med stramme stemmebånd legger inn over oss, er at stadige, vekslende stimuli og erfaringer river oss opp med røttene. Vi hører ikke til noe sted lenger. Og har følgelig fått problemer med å være ekte til stede for andre.

Fløistad – bakstreversk, håpløs konservativ, motstander av alt nytt, fiende av alt progressivt og radikalt? Glem ordene, de er avleggs. Det er på tide å skjønne at de «konservative» er de «radikale» for tiden – de som våger å argumentere mot malstrømmen og rope varsko til de blir gassblå i ansiktet, er plutselig blitt de «radikale», de som tør.

Olav Egil Aune
kulturredaktør
olav.egil.aune@vl.no

Del med andre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>