Flux impuls

Konflikthåndtering for små og store

13/08/2012
av Kari Bu og Jarle Fagerheim

Tenk om barn fikk vokse opp med samme kompetanse som profesjonelle konfliktløsere! Noen kloke lærere har tilrettelagt Johan Galtungs metode for skolen.

Sabona er en Zulu-hilsen som betyr «jeg ser deg». Det betyr noe mer enn goddag. Det betyr at man ser den andres behov, rettigheter og likeverd. Prosjektet med samme navn begynte i 2005 på Sander skole i Sør-Odal. Det er basert på Johan Galtungs FN-manual for konfliktarbeidere verden over. Han ble verdens første fredsprofessor i 1969, og har lang erfaring med fredelig løsning av konflikter.

Synnøve Faldalen på Galtungs årlige konferanse i Jondal.

Synøve Faldalen kom i kontakt med Galtung tidlig på 90-tallet, da hun jobbet ved den sosialpedagogiske høyskolen i Stavanger. Hun og søsteren ville tilrettelegge hans metoder for grunnskolen. Faldalens svoger Lars Tyholt var lærer ved Sander skole, og opprettet kontakt mellom Galtung og rektor ved skolen. Etter kort tid rapporterte Sander om elever som følte seg sett, hørt og verdsatt i større grad enn før. Lærerne senket skuldrene i møte med konflikter, og hjemme fortalte elevene om verktøy for konfliktløsning – med navn som ABC-trianglet, Ryddematta og Løsningstrappa.

Når en skole blir «sabonert», er det lærerne som begynner. De bruker metodene som rollemodeller før Sabona havner på elevenes timeplan. I konflikter er det gjerne den andre vi vil kontrollere, og ikke oss selv. Det er lettest å kjefte, men hva lærer barna av det? De lærer at løsningen ligger hos den som til enhver tid har makt. De lærer ikke å vurdere ulike måls legitimitet og finne kreative løsninger på problemer. De tenker at deres egne behov ikke er verdt noe. I virkeligheten er det kanskje bare middelet som er destruktivt – måten de prøver å dekke behovet på.

God konflikthygiene handler om å se behovene bak handlinger vi ikke liker. I boken Sabona skriver Faldalen og Thyholdt: «Gå bak de uakseptable handlingene på jakt etter de akseptable målene og ønskene som du kan støtte». En lærer forklarer: «Hvis vi går bak ønskene og målene til personer som er i konflikt, og spør hvorfor målene er så viktige for dem, får vi ofte flere opplysninger som gjør det lettere for oss å lage gode løsninger som alle kan være tilfreds med».

Johan Galtung viser fram Ryddematta.

Ofte hører vi begrepet ‘nulltoleranse’ der konflikter oppstår. Skoler har nulltoleranse for mobbing, og byer har nulltoleranse for tagging. Det høres handlekraftig ut, men blir ofte en unnskyldning for å la være å se på årsaken til problemene. I førti år har politiet hatt nulltoleranse for narkotikabruk ved Oslo Sentralbanestasjon, mens problemet bare har vokst. Nulltoleransen ser kun på uakseptabel handling, uten respekt for akseptable mål og behov. Får vi bare fjernet «skurkene», har vi fjernet problemet. Sabona går dypere til verks. Vi vil illustrere dette med en historie fra boken (noe redigert).

Ole var et problembarn. Den forrige skolen hadde gitt ham opp. Han var utagerende og hadde tøff språkbruk. Etter få dager på den nye skolen, smalt det. «Jeg er bare slik», forklarte Ole. Han mente at han ikke kunne gjøre noe med aggresjonen sin. Etter nyttår var Oles lærer Lars sykemeldt i to uker. Da Lars kom tilbake, satt Ole utenfor klasserommet og gråt. Han hadde slengt sekken i veggen så alt innholdet ramlet ut. Yngre elever ble redde. Lars spurte hva som hadde hendt. Ole bannet og sa at han hatet skolen. Lars lot seg ikke provosere, men sa at han kunne hjelpe ham hvis han forklarte hva som var problemet.

«Jeg vet jo f… ikke hvilken engelskgruppe jeg skal være på!!» sa Ole.

Lars hadde glemt å sørge for at Ole ble plassert på en av de to nivådelte gruppene i klassen. I flere uker hadde Ole gått fra den ene gruppen til den andre uten å føle tilhørighet. Lars beklaget at han ikke hadde gitt klar beskjed om engelskgruppene, og sa at det var hans ansvar. Ole gjentok at han hatet skolen og lærerne.

«Ole, du vet jo at jeg var borte i flere uker fra klassen, og tankene mine var helt andre steder», sa Lars. Da fortalte Ole at han også hadde vært borte. Han hadde vært med faren på forretningsreise til Vestlandet. Lars ba Ole fortelle om turen, og fikk en mengde informasjon om steder, fjordarmer og fiskeoppdrett. Ole hadde en enorm kunnskap om geografi, historie og severdigheter. Lars sa at han var imponert, og Ole smilte.

Dette var første gang Ole hadde hørt en lærer si unnskyld. Det var første gang han fikk snakke ut om sine egne interesser og problemer på skolen. Lars fikk høre hvordan det hadde vært for Ole å flytte fra skole til skole. Ole hadde vært sikker på at ingen ville like ham på den nye skolen.

Da Lars ble bedre kjent med ham, fikk han innsikt i alt den «umulige» eleven hadde greie på. På egen hånd hentet han mye informasjon fra media og internett. Lars gjorde aktiv bruk av Oles interesseområder for å motivere ham til økt innsats på skolen. For eksempel fant han ut at Ole kunne mye om Titanic, og ba ham holde foredrag for klassen om skipet. Ole var svært stolt over å få en slik spesiell utfordring. Klassen fikk se en Ole med en helt annen arbeidsevne og kunnskap enn de hadde trodd han hadde.

Underveis hadde Lars også brukt en annen strategi. Han fortalte om seg selv, en gang han strevde med å mestre sitt eget sinne. Han og kona hadde kranglet om noe som var viktig for dem. Lars ble så frustrert at han kastet en kaffekopp i veggen.

«Si meg Ole, hva tror du vi kranglet om etter det?» spurte han.

«Kaffekoppen?» sa Ole, og det stemte. Fra da av handlet det ikke lenger om saken paret var uenige om. Lars var bare en bølle som hadde ødelagt kaffekoppen. Ole tok poenget før Lars ble ferdig med å fortelle. Han hadde opplevd det samme selv, mange ganger. Oles «kaffekopp» var grovt språk, hærverk og vold.

«Forstår du hvordan kaffekoppen ødelegger for oss?» spurte Lars, tilfreds med den nye metaforen. «Så lenge vi velger å kaste kaffekopper, styrer vi oppmerksomheten bort fra det den opprinnelige konflikten handlet om, til selve kaffekoppen. Dermed gjør vi oss selv til ‘skyldige’. I tillegg vil ingen vite noe av det vi egentlig ønsket i den opprinnelige konflikten».

Ole skjønte at han ikke kunne oppnå det han ville ved å lage bråk. Neste morgen hilste han på læreren. Da noen jenter ertet og slo ham, reagerte Ole annerledes enn før. Isteden for å slå tilbake, forlot han fotballbanen og gikk ut av skolens område. En assistent som så ham, lot være å kjefte for at han manglet tillatelse til å forate området. Isteden sa hun:

«Jeg skjønner godt at du ble sint. Det hadde jeg også blitt».

Ole så på henne, dirrende av sinne, men nå klarte han å sette ord på det:

«Dere skulle bare visst hvor mye som sitter fast inni her – av ting jeg har opplevd», sa han. Assistenten ga klar beskjed til jentene om at oppførselen deres ikke var akseptabel. Men hun krevde ikke at de skulle be om unnskyldning. Å si unnskyld forandrer ingenting hvis man bare gjør det for å tekkes de voksne. Det må komme fra hjertet, når vi ser situasjonen fra et annet perspektiv og skjønner at vi har gjort noe dumt. Etter en stund så assistenten at jentene frivillig gikk til Ole og beklaget seg. Senere gikk det mye bedre med Ole, både faglig og sosialt.

Før skolen begynte å jobbe med Sabona, ville en lærer reagert annerledes. Han ville bare sett den destruktive atferden til Ole, og refset ham. Han ville ikke lett etter hva som lå bak. Det kan godt ligge et legitimt mål bak en dårlig handling. Alle mennesker har mål. Når vi vokser opp, oppdager vi våre egne mål, og prøver ut ulike midler for å nå dem. Iblant prøver vi å nå et godt mål med et dårlig middel. Da er det viktig at de voksne støtter det gode målet. Det gir barnet mulighet til å finne bedre måter å nå det på. Hvis voksne bare ser den dumme handlingen, vil ikke konflikten bli løst. Det er bare et tidsspørsmål før det blir bråk igjen.

Når mennesker ikke føler seg sett og hørt i en konflikt, er det ufattelig hva slags handlinger de kan få seg til å gjøre. Frustrasjon utløser adrenalin og noradrenalin i kroppen. Det gir styrke til å handle, og handlingen er lett å se. Det er vanskeligere å se målet som ligger bak. Sabona har verktøy som gjør det lettere. I en konflikt mellom flere parter, må vi identifisere alle parter og deres mål. Neste skritt er å se om målene er ok å ha. Legitime mål er mål som ikke krenker noens grunnleggende behov. Når vi har funnet alle legitime mål, prøver vi å bygge en bro mellom dem. Et skjema hjelper oss å sortere og analysere ulike løsningsforslag. Noen løsninger skaper vinnere og tapere. Noen innebærer kompromisser. Den ultimate løsningen er den som ivaretar partenes legitime mål. Kanskje kommer vi fram til noe nytt som vi aldri har tenkt på før.

Johan Galtung forteller alltid historier fra Sander skole når han er på reise. Fredsarbeidere og politikere får høre om den store gutten som ødela snømannen til elevene i første klasse, fordi han ikke fikk bli med å bygge den. Senere fikk han slippe til, og sammen med de små laget han en fantastisk snøskulptur. Så forteller Galtung om alle «de store guttene» i politikken, som ødelegger fredsinitiativ fordi de ikke får være med i de politiske prosessene. Nøkkelen til løsning ligger i å «se» og «høre» alles behov først. Så kan man vurdere om de har rett til en plass ved bordet der beslutningene tas. Konflikter ved Sander skole speiler essensen i Galtungs lære. De gjør det lettere å forstå større konflikter i verden. Over alt hvor konflikter finnes, kan Sabonaverktøyet brukes.

Ideer som kan forandre verden
Synes du dette var en god idé? Artikkelforfatterne har utgitt en e-bok med mange flere praktiske ideer for samfunn og miljø.
Les mer om boken her.

Del med andre

1 Trackback or Pingback

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>