Flux impuls

Den gode lærer

16/10/2009
av Egil Hamnes

Finnes det håp for norsk skole? Ja, mener Inge Eidsvåg, hvis læreryrket får den statusen det fortjener og lærerne får frihet til å utvikle seg både faglig og pedagogisk. Eidsvåg er lektor ved Nansenskolen, forfatter, kåsør og glødende opptatt av lærere og lærerens rolle i skolen.

Flux: Jeg leste i en avis i dag at lykke er smittsomt. Det smitter i tre sosiale ledd, sies det. Først til dine venner, så dine venners venner og videre til dine venners venners venner. Og virkningen kan vare i et år. Noe å tenke på for en lærer, i møtet med elevene…

Inge Eidsvåg: Absolutt. Se hva som står på veggen der.”En lærer påvirker evigheten; han kan aldri si hvor hans innflytelse opphører” sitat av Henry Adams. Det er derfor jeg er opptatt av lærergjerningen. Jeg har skrevet to bøker om dette, om læreren og lærerrollen. Og om hvor viktig det er å se på en lærer som en kunstner, mer enn en funksjonær! For å sitere John Steinbeck: “I have come to believe that a great teacher is a great artist. Teaching might even be the greatest of the arts since the medium is the human mind and spirit.” Det er viktig å poengtere at læreryrket er et skapende yrke!

Kunstnere trenger frihet for å kunne skape.

Jeg er redd for at utdanningsinstitusjonene ser på læreryrket som et instrumentelt yrke, der valg av metode er alfa og omega. Men vi må ikke glemme at vi har med levende mennesker å gjøre – vi skapes selv når vi skaper. Selvsagt skal læreren ha gode kunnskaper i sine fag, men enhver lærer må finne sin egen stemme for å gjøre undervisningen god. En metode som passer for en lærer, passer ikke nødvendigvis for en annen. Læreren må gis frihet til å velge selv hvilken måte han vil undervise på og være trygg på at denne stilen passer nettopp for ham! Metoden vil uansett fungere hvis læreren har kunnskap og engasjement! Dessuten må læreren være ærlig overfor elevene. De gjennomskuer bløff og spill med en eneste gang. Slikt bryter tillit, og tillit er nødvendig for at læring skal finne sted. Det aller viktigste er at læreren kan og er glad i sine fag. Vi snakker ofte i dag om at læreren skal være veileder, og skal du lede vei, må du vite hvor veien går hen. Det er forskjell på kunnskap og informasjon. Informasjon setter ikke ting inn i en sammenheng, gir ikke bakgrunnen for og forklarer ikke hvorfor. For at informasjon skal kunne omdannes til kunnskap, må den bli en del av en meningsfull helhet. Man må stanse opp så lenge at den blir ens egen, kroppslig i en viss forstand.

I din bok ”Den gode lærer” forteller du om professor Edvard Bull d.e. som omtalte sin bror, den meget lærde litteraturprofessoren Francis Bull på følgende måte: ”Min bror kan alt, men det er også alt han kan.”

Kunnskap løsrevet fra verdier og holdninger kan være livsfarlig. En overlevende fra den andre verdenskrig som hadde sittet i konsentrasjonsleir skrev et brev som var stilet til alle lærere. Han bønnfalte dem om å hjelpe elevene til å bli menneskelige, ikke velutdannede monstre. Han minner oss på at det var dyktige ingeniører som bygde gasskamrene, og barn ble gasset i hjel av velutdannede leger. På den annen side – kan du ditt fag, inngir det tillit. Og tillit virker gjensidig, akkurat som ordet tillit er det samme både forlengs og baklengs. For å kunne ditt fag, må du utvikle deg, oppdatere deg, fornye deg. Du må selv vise den samme lærelyst som du vil vekke hos elevene. Får du startet den indre motoren hos eleven, tent den lille gnisten, da har du startet en motor som kan gå resten livet. Men hvordan du skal vekke denne lærelysten, er selve titusenkroners-spørsmålet for en lærer. Læringens hellige tre-enighet er motivasjon, konsentrasjon og repetisjon. Mangler noe av dette, blir det vanskelig.

For å skape lærelyst må vel læreren ha lærelyst selv? Være dynamisk og kreativ.

Det er helt avgjørende! Har du selv stor erkjennelsesglede, vil du ha større mulighet for å tenne en gnist, og da kan du oppleve ett av disse gylne øyeblikkene, en av disse gylne timene hvor det virkelig svinger av undervisningen. Slike opplevelser lever du lenge på som lærer. Som vi nevnte i starten, bør kunstnerperspektivet forsvares i en tid hvor rapportering, dokumentering og rettsliggjøring griper om seg. Vi må ikke undergrave lærerens frie møte med eleven – mennesket! Dette møtet er ikke noe som til enhver tid skal settes i ruter og rubrikker og dokumenteres med underskrifter fra begge parter. Eleven er elev – ikke kunde! Og læreren er lærer – ikke salgskonsulent!

Men for å komme dit er jo læreren nødt til å få frihet, slik som kunstnere har. Frihet til å kunne skape. Det som skapes kan ikke tvinges fram. Mange lærere opplever at det økte kravet om dokumentasjon er et tegn på mistillit fra myndigheters side: De stoler ikke på at jobben som utføres er god nok.

Frihet forutsetter tillit. Og det vil alltid være noen som misbruker denne tilliten. Jeg tror likevel at det er mye mer å hente på å slippe lærerne fri enn å stenge dem inne i krav om rapportering av den minste ting. Hvem skal egentlig lese alle disse rapportene?

Nå har vi jo hatt kunnskapsløftet. Kanskje det neste burde være gledesløftet, motivasjonsløftet, undringsløftet eller nærværsløftet?

Kanskje det? Jens Bjørneboe skrev i 1962 om læreren og eleven at lærerens arvesynd er to ting: pedanteri og humørløshet. Den eneste måten å unngå dette på, er etter mitt syn at læreren går til sitt arbeide med glede! I den anledning ser jeg fram til å lese en stortingsmelding som skal komme nå om lærerne og lærerrollen. Jeg foreslo at tittelen kunne være ”Hvordan øker vi summen av arbeidsglede hos norske lærere?”. Men det spørs om den går i gjennom… dette får meg til å tenke på Olav Midttun, en høyt elsket historielærer og norsklærer ved Lillehammer videregående skole, som skrev en artikkel om lærerens arbeidsglede like før han døde, 82 år gammel. Han skriver om læreren som er fylt av sitt stoff og gleder seg til timene. Men, sier han videre, læreren må få tid nok til å skape et overskudd, til å forløse sin kreativitet og sin arbeidsglede.

De timene du går inn i med akkurat en slik følelse, blir uten unntak de aller beste!

Det vet alle som arbeider i skolen. Men det må tas fram og bevisstgjøres. Hvis ikke blir læreren funksjonær, en sliten rapportør, en surmulende forvalter av rundskriv…

Så lærerkollegiet er også viktig her, med andre ord.

God undervisning starter på lærerværelset! Man skal utveksle faglig stoff, diskutere opplegg, dele av det man kan og forstår, og gjøre hverandre gode. Det er en dynamisk prosess, som å spille i et jazzensemble. Du må lytte til de andre, føle deg fram i landskapet, og samtidig ha kunnskap nok til å vite hva som kan komme etterpå og svinge med i takten…

Hva med møtet med den enkelte elev?

Det er viktig å se eleven. Hvordan møte elevene der de er? Alle barn ser seg selv gjennom de blikk de møtes av. Selv om barnet til vanlig ikke sees eller oversees, kan læreren være den som ser. Å bli sett kan gjøre noe med eleven, noe som setter varige spor. Vi må alltid lete etter det gode hos elevene. Etter mulighetene. Kanskje er det veldig små ting som vi ikke kan se ved første øyekast, som vi må øve oss å se etter.

Dette handler jo også om evne til å nullstille seg. Har du hatt en dårlig time, og elevene har vært umulige, så må du prøve å nullstille deg til neste gang. Kanskje blir det bedre i dag? Kanskje Hanne vil lære i dag, selv om hun kastet boka i veggen forrige time?

Det er dessverre fort gjort å fiksere elevene slik at de havner i en bås de ikke kommer seg ut av. Lærerens blikk kan være en nådeløs dommer. ”Han er umulig, og det kommer han alltid til å være. Slik er slekta hans også.” Dette minner meg om det jeg opplevde i min første lærerstilling, da jeg ikke nådde fram til Astrid, hun unnselige på siste pult som aldri sa noe og heller ikke var særlig faglig begavet. Hun ble borte for meg, det var de flinke og ivrige som fikk min oppmerksomhet. Helt til jeg en dag dro fram to plansjer med bilder av sommerfugler. Da blomstret Astrid, for var det noe hun kunne, så var det sommerfugler. Hun vokste da og ble en annen. Hun ble som en sommerfugl selv, som sprengte seg ut av den trange puppen (våre blikk) og foldet ut vingene.

Det sies at læring frigir nytelsesstoffer i kroppen, sterkere enn noe annet!

Det forundrer meg ikke! Aksel Sandemose hadde en stor erkjennelsesglede. Han ble intervjuet kort tid før han døde. Da var han svært syk. På spørsmålet ”Hva vil du savne mest når du er borte?” måtte han ta en lang tenkepause før han endelig svarte: ”Tenk å måtte gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!”. Snakk om erkjennelsesglede! Den verden vi lever i gir oss mulighet til å stille tusenvis av spørsmål. Læreren må oppfordre til nysgjerrighet, en nysgjerrighet som han selv også besitter. Og så er det jo slik da, at jo mer du lærer, dess mer oppdager du at du ikke kan. Jeg følte aldri at jeg kunne mer enn da jeg gikk 2. klasse i realskolen. Min lærer, ærverdige Alf Thue, sa da syrlig til oss bedrevitende slamper: ”Få vet hvor mye man må vite for å vite hvor lite man vet”. Ironisk nok skjønte jeg ikke hva han mente da, men det har gått opp for meg etter hvert.

Du er veldig opptatt av fortellingens kraft, og mener at en bør være en god forteller for å være en god lærer.

Fortellingen er en urgammel form som fungerer også i dag. Elevene blir medvandrere og medskapere når det fortelles, de lager sine egne bilder – og husker mye bedre. Noen mener at dette er passiviserende, det mener jeg er helt feil. Det skapes et yrende liv i sinnet. En god fortelling kan få deg til å lukte, smake, kjenne, ja til og med høre – bedre enn noen Hollywoodfilm.

Men kan dette læres? Kan du læres opp til å bli en god forteller?

Tja… ved å øve, bli bevisst hvordan det skal gjøres kommer man jo langt. Men det er også en restfaktor her som ikke kan læres og som handler om talent. Uansett kan man ikke måle seg fram til det! Dette lar seg heller ikke fange i ruter og rubrikker. For da reduseres det til noe annet enn hva det er.

Her ligger vel også PISA-spøkelset og truer i bakgrunnen…

Ja. Jeg er redd for den tiltagende målings- og dokumentasjonsiver i norsk skole. Vi kan risikere å få en ”teach to test”- skole, og det vil vi ikke ha. Visst skal elevene lære å regne, skrive og lese, og de skal lære det godt! Skolen bør også finne ut om elevene lærer det de skal lære. Men vi må ikke bli smittet av en målingsfeber, slik at vi mister blikket for det som verken kan eller bør måles. Bl.a. er skolen en sjelden arena for øving av fellesskapskompetanse. Elevene skal lære å vise hensyn, solidaritet, utvikle empati, hjelpe andre. Disse egenskapene som vi ønsker at elevene skal ha, må læres i et fellesskap. For øvrig mener jeg at kunstfagenes plass i skolen bør styrkes.

Og du mener det er viktig å stille krav og forvente noe av elevene?

Det er veldig viktig. Du skal lære deg å yte ditt beste, strekke deg mot realistiske mål. Dette fordrer en klok lærer som ser balansen mellom det å strekke seg langt nok og ikke forstrekke seg. Læreren ser mulighetene og skal kunne navigere i stoffet på en levende måte. For eksempel i historie finnes det mange måter å legge fram stoffet på, fordi det finnes flere perspektiver. Det er utrolig viktig å formidle at historien ikke måtte bli som den ble. Utviklingen var ikke bestemt på forhånd. Menneskene har alltid hatt et valg. Og læreren må formidle optimisme!

Del med andre

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>